Novelle · Par
Hege og Espen har vært gift i femten år og kan hverandres vaner på rams. En helg ved et vann, uten barn og uten timeplan, viser det seg at de har glemt at det fantes mer å lære.
Det første de gjorde da de kom fram, var å stå helt stille på tunet og lytte.
Ingen vaskemaskin som pep. Ingen som ropte fra andre etasje at noen andre hadde tatt laderen. Ingen lyd i det hele tatt, egentlig, bortsett fra vinden i furutrærne og en lom som skrek et sted ute på vannet, en lang, ensom lyd som fikk Hege til å grøsse selv om ettermiddagen var varm.
«Er vi sikre på at vi ikke har glemt noen unger i bilen?» sa Espen.
«Vi har sjekket to ganger.»
«Jeg sjekker én gang til.»
Han gjorde det ikke. Han satte fra seg posene på trappa og la armen rundt skuldrene hennes, og de ble stående slik en stund og se på hytta. Den var liten og rødmalt, med hvite hjørnebord og en veranda som helte litt mot venstre, og bak den glitret vannet mellom stammene. Det var første gang på seks år at de dro noe sted bare de to. Barna var hos søsteren til Espen til søndag kveld, og søsteren hadde vinket dem av gårde med en mine som sa at hun visste nøyaktig hva de trengte og ikke hadde tenkt å si det høyt.
Inne luktet det kvae og gammel sol og en anelse vedrøyk fra ovnen. Filleryer på gulvet, en seng som knirket allerede når man så på den, et kjøkken med blomstrete kopper som noens mormor en gang hadde valgt ut med omhu. Hege gikk rundt og tok på ting, gardinene, vinduskarmen, en gammel kalender på veggen. Espen åpnet alle skapene og rapporterte hva han fant, som om han var på ekspedisjon.
«En korketrekker. Tre typer kaffefilter, ingen av dem passer traktoren. Et gammelt brettspill der alle de gule brikkene mangler.»
«Noen har vunnet så hardt at de tok med seg brikkene hjem», sa Hege.
De laget pasta og spiste den på verandaen mens sola gikk ned bak den andre bredden og vannet ble først gull, så grått, så nesten svart. De snakket om barna i en halvtime av ren vane og tok seg selv i det og lo. Så satte de seg i sofaen for å se en film på PC-en hennes, hånden hans på kneet hennes, føttene hennes i fanget hans.
Hun våknet rundt ett med et rykk. PC-en hadde gått i dvale. Espen sov med hodet lent bakover og munnen åpen, og det ene beinet hennes hadde sovnet så grundig at hun ikke kjente det.
«Espen.»
«Mm.»
«Vi sovnet klokka halv ti.»
Han åpnet det ene øyet. «Vi er så gamle.»
«Vi er så slitne», rettet hun. «Det er forskjell.»
De gikk og la seg i den knirkende senga, og han lå bak henne med armen over livet hennes, og hun kjente pusten hans i nakken og tenkte at dette også var en slags lykke, selv om det ikke var den hun hadde pakket for.
For hun hadde pakket for noe. Nederst i veska hennes, under ullgenseren og boka hun aldri kom til å rekke å lese, lå en avlang eske hun ennå ikke hadde sagt noe om.
Om morgenen badet de. Det var Espens idé, og han angret i samme øyeblikk som han hoppet fra brygga og kom opp med en lyd som fikk to ender til å lette i panikk lenger borte i sivet. Hege gikk uti fra stigen, langsomt, med et ansikt hun håpet uttrykte verdighet, og så dukket hun, og vannet slo sammen over henne, så kaldt og klart at det føltes som å bli født på nytt.
Etterpå satt de på trappa i hvert sitt pledd med kaffe i de blomstrete koppene. Håret hennes dryppet ned på skuldrene. Beina hans var fortsatt røde av kulda. Sola hadde kommet opp over trærne og varmet plankene under dem.
«Jeg har en ting», sa hun.
Han ventet. Det var en av tingene hun elsket ved ham og som hun iblant glemte at hun elsket: at han ventet.
«Trine ga meg en gave da jeg fylte førtifem. Du vet, på middagen.»
«Trine som ga oss et fondue-sett i bryllupsgave?»
«Samme Trine.»
«Vi har aldri brukt det.»
«Nei. Og denne har jeg heller ikke brukt.» Hun tok en slurk kaffe. «Den har ligget i kommodeskuffen i fire måneder. Jeg tok den med hit. Jeg vet ikke helt hvorfor. Eller, jeg vet hvorfor. Jeg vet bare ikke hvordan man sier det etter femten år uten at det høres ut som om noe er galt.»
Han så på henne. Så smilte han, det skjeve smilet hun en gang falt for i en kø til en konsert da de begge var tretti og hadde for tynne jakker.
«Ingenting er galt», sa han. «Men nå vil jeg virkelig vite hva Trine har gitt deg.»
Hun hentet esken. Inni lå en We-Vibe Wand 2, lilla, lang og myk, helt i silikon med et avrundet hode og en hals som ga etter når man bøyde den. Espen holdt den opp mot lyset og snudde på den slik han snudde på et bord før han bestemte seg for om det var verdt å bruke.
«Den er nesten like lang som underarmen min.»
«Tjuesju centimeter. Jeg leste meg opp.»
«Selvfølgelig gjorde du det.» Han trykket på knappen. Ingenting skjedde. Han trykket igjen. «Er den ladet?»
«Jeg ladet den hjemme. Med en magnetisk ledning som jeg gjemte i veska med toalettsakene, så du ikke skulle spørre hvorfor jeg hadde en til.»
Han trykket en tredje gang og så fornærmet ut. Espen var snekker og hadde på femten år ikke møtt en maskin han ikke fikk i gang. Han tok hurtigguiden ut av esken, leste, og begynte å le så pleddet gled av ham.
«Den har reiselås.»
«Hva?»
«Reiselås. Så den ikke starter i veska. Man holder inne pluss og minus i to sekunder.» Han gjorde det. Staven våknet i hånden hans med en myk, dyp summing. «Den er mer ansvarlig enn oss. Den har tenkt på at den skal ut og reise.»
Hege lo så hun fikk kaffe i nesen, og han lo av at hun fikk kaffe i nesen, og det var lenge siden de hadde ledd sånn sammen, uten at noen av dem samtidig tenkte på noe annet.
Så, mest for moro skyld, satte han hodet mot sin egen skulder. Ansiktet hans forandret seg.
«Oi», sa han. «Ok. Det der er ingen spøk.»
Han holdt den mot nakken hennes, akkurat der hun alltid bar stresset sitt. Hun lukket øynene. Vibrasjonen gikk dypt inn i muskelen og videre, ut i skulderbladene, ned langs ryggraden, og hun hørte seg selv sukke på en måte hun ikke hadde sagt at hun kom til å sukke.
Da hun åpnet øynene igjen, så han på henne med et blikk hun ikke hadde sett på en stund. Ikke trøtt. Ikke vennlig. Noe mye mer våkent.
«Senere?» sa han.
«Senere», sa hun, og begge visste at senere ikke kom til å bli særlig sent.
Det ble ettermiddag. Himmelen skyet over, og en svalere luft kom inn fra vannet, og Espen fyrte i ovnen med en alvorlighet som om det gjaldt livet. Hege trakk for gardinene halvveis, så lyset ble grønt og dunkelt som under vann, og la seg på magen på senga i bare trusa.
«Du får begynne med ryggen», sa hun inn i puta. «Jeg har femten års rygger å ta igjen.»
Han satte seg overskrevs over lårene hennes, varm og tung, og begynte ved korsryggen. Han hadde store hender, grove av arbeid, og hun hadde glemt hvordan de kjentes når de ikke var på vei noe sted. Staven summet lavt over ryggraden hennes, og halsen bøyde seg når han presset mot skulderbladene, så hodet fulgte kroppens form i stedet for å grave seg inn. Han beveget seg langsomt opp mot nakken, så ut langs armene, så ned igjen.
«Si fra hvis det blir for mye», sa han.
«Det er ikke for mye. Det er litt for lite.»
Han trykket på pluss. Hun stønnet inn i puta.
Etter en stund snudde hun seg. Han satt fortsatt over henne og så ned på henne, brystene hennes, magen hennes med de sølvaktige stripene etter to svangerskap, ansiktet hennes som hadde fått flere linjer siden de møttes, og han så på alt sammen som om det var noe han nettopp hadde funnet.
«Får jeg?» sa han, og lot hodet på staven hvile mot innsiden av låret hennes.
Hun nikket. Så angret hun på nikket, ikke selve svaret, men at hun bare hadde nikket, som hun pleide, som om det var noe man ordnet i stillhet. «Ja», sa hun høyt. «Jeg vil at du gjør det.»
Han førte den langsomt oppover, over stoffet i trusa. Hun kjente vibrasjonen spre seg gjennom bomullen og inn i henne, og hoftene hennes løftet seg fra madrassen. Han holdt den der, lett, knapt berørende, og hun grep etter håndleddet hans.
«Litt høyere opp. Der. Nei, ikke hardere, bare stille.»
Det var så enkelt å si. Femten år, og hun hadde aldri helt sagt det, ikke sånn, ikke i detalj. Hun hadde latt ham gjette, og han hadde gjettet godt, som oftest, og ingen av dem hadde spurt seg selv hva som fantes bortenfor det som var godt nok.
Hun dro av seg trusa selv. Han la den mot henne igjen, rett mot huden nå, mot den hovne, våte varmen, og hun lukket øynene og pustet og lot ham holde den mens hun beveget hoftene mot den i sitt eget tempo. Det knitret i ovnen. Regnet hadde begynt, mykt, mot blikktaket. Han kysset innsiden av kneet hennes, hofta hennes, magen hennes, uten hastverk.
Hun kom med hånden hans i sin, med fingrene hardt flettet sammen, og det var som å falle baklengs ned i vannet igjen, det kalde, klare sjokket som snudde seg til varme.
Da hun åpnet øynene, lå han ved siden av henne på albuen og så flau ut.
«Hva?» sa hun.
«Jeg har også en ting.»
Han strakte seg etter toalettveska si på gulvet og tok fram noe lite og blått i silikon. Det så ut som en ring med to bøyelige tapper og en riflet pute på oversiden.
«Det er en penisring», sa han, unødvendig. «Den vibrerer. Jeg leste om den en natt jeg ikke fikk sove, og tenkte at hvis Trine fikk kjøpe en gave til deg, så fikk vel jeg kjøpe en til oss.»
Hege satte seg opp. «Du har også hatt en hemmelighet i veska?»
«I toalettveska. Ved siden av ledningen din, viste det seg.»
De så på hverandre og brøt ut i latter igjen, den typen latter som gjør vondt i magen, og hun kysset ham midt i den, og latteren ble til noe annet.
Ringen hadde en skyvebryter for å stille inn vidden. Espen justerte den med samme konsentrasjon som når han tilpasset en dørkarm, og hun lå og så på ham og tenkte at hun aldri hadde elsket ham mer enn akkurat nå, naken og hard og med rynket panne over en skyvebryter.
«Den har tolv programmer», sa han. «Og én knapp.»
«Én knapp til tolv programmer?»
«Man må trykke seg hele runden rundt.»
Han trykket. Og trykket. Hun la seg bakover og lo mens ringen buldret, pulserte, ble stille, pulserte igjen i et nytt mønster.
«Du trykket akkurat forbi et bra et.»
«Hvilket?»
«Det forrige. Nei. Det før det.»
Han måtte trykke seg en hel runde til før han fant tilbake, og da lo de begge så mye at hun måtte holde seg fast i ham. Så sluttet de å le.
Hun trakk ham ned over seg. «Ja», sa hun før han rakk å spørre. «Kom.»
Han gled inn i henne langsomt, og hun kjente den summende puten på ringen møte henne akkurat der hun fortsatt var følsom etter forrige gang. Hun gispet. Han stoppet med en gang.
«Bra eller for mye?»
«Bra», sa hun. «Veldig bra. Ikke beveg deg ennå.»
Han beveget seg ikke. De lå stille og kjente etter, hun under ham, han inni henne, og vibrasjonen gikk gjennom dem begge som om de delte samme puls. Så begynte han å bevege seg, rolig, og hun møtte ham, og det var kjent og helt nytt på samme tid, som å gå inn i sitt eget hus og oppdage et rom man aldri har åpnet.
Staven lå fortsatt ved siden av dem på lakenet. Hun tok den, skrudde den på laveste trinn og la den mot korsryggen hans, mot baksiden av lårene hans, og kjente hvordan hele han spente seg og skalv mot henne.
«Hege», sa han, bare navnet hennes, med en stemme hun ikke hadde hørt på flere år.
«Vent», sa hun, og han stoppet midt i en bevegelse, med en gang, uten et spørsmål. Hun smilte til ham. «Jeg vil bare være øverst.»
De snudde seg, og hun satt over ham med hendene på brystet hans og lyset fra ovnen flakkende over dem begge, og hun beveget seg som hun ville, langsomt og så fortere, og han holdt hoftene hennes og så på henne som om han ikke ville gå glipp av noe. Hun kom en gang til, skjelvende, med hodet kastet bakover og navnet hans i munnen. Han fulgte etter henne kort etter, med en lyd som var halvt stønn og halvt latter, og trakk henne ned mot brystet sitt og holdt henne så hardt at hun kunne høre hjertet hans.
De lå slik lenge. Ringen hadde stilnet. Staven hadde stilnet. Regnet på blikktaket hadde ikke det.
«Femten år», sa han til slutt, inn i håret hennes.
«Mm.»
«Hvorfor ventet vi så lenge?»
Hun tenkte på det. «Jeg tror ikke vi ventet. Jeg tror vi glemte å spørre.»
Sent på kvelden, da regnet hadde dratt forbi og himmelen var blitt klar igjen, gikk de ned til brygga med dyna rundt seg begge to. Vannet lå helt stille og svart, og stjernene lå i det som om noen hadde strødd dem utover et bord. Det var kaldt i lufta og varmt under dyna, og føttene hennes var iskalde mot leggene hans, og han klaget ikke.
Lekesakene lå på kjøkkenbenken inne i hytta, rengjort og tørre, ved siden av de blomstrete koppene. Espen hadde vasket dem under kranen like nøye som han rengjorde verktøyet sitt, og Hege hadde stått i døra og sett på ham og tenkt at noen ting ved ham aldri kom til å forandre seg, og at hun ikke ville at de skulle det.
«Vet du hva jeg tenkte på?» sa han.
«Hva?»
«Appen. Den har tolv mønstre. Vi har prøvd null.»
Hun lente hodet mot skulderen hans. «Da har vi tolv helger igjen.»
«Ungene kommer til å lure på hvor vi blir av.»
«Ungene kommer til å være glade for å slippe oss.»
Ute på vannet ropte lommen igjen, den samme lange, ensomme tonen som da de kom. Men det hørtes ikke ensomt ut lenger, tenkte Hege. Det hørtes ut som noen som ropte på noen andre og ventet på svar.
Hun tok hånden hans under dyna. Den var varm og grov og kjent, og hun hadde holdt den i femten år, og i kveld føltes det som om hun holdt den for første gang.
«Samme hytte neste år?» sa han.
Hun ristet på hodet. «Neste måned.»
Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
Novelle · Rollespill
Etter sju år sammen bestemmer Ingrid og Anders seg for å leke med makt – grundig forberedt, med lister, stoppord og en kjole som knirker når hun beveger seg.
