Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Risottoen hadde mislyktes igjen. Det var nesten blitt en tradisjon. Espen sto ved komfyren med sleiva i hånda og så ned i kjelen med samme mine som for fjorten år siden, da han hadde prøvd å imponere en landskapsarkitekt han hadde møtt i en venns trettiårsdag, og servert henne noe som mest av alt lignet grøt med parmesan.
– Den er perfekt, sa Silje fra kjøkkenbordet.
– Den er klissete.
– Den er perfekt klissete. Den er nøyaktig like klissete som første gang. Det er romantisk, Espen. Du har tatt vare på noe.
Han lo og øste opp på to tallerkener likevel. Regnet slo mot kjøkkenvinduet i lange, skrå striper, og nede i gata suste bussene forbi på våte dekk. De hadde tent lys i de gamle stakene etter mormoren hans og dekket på med de fine glassene som bare kom fram når noen hadde runde år. Midt på bordet, lent mot saltbøssen, sto en liten pakke pakket inn i brunt papir. På lappen sto det, med to forskjellige håndskrifter: ÅPNES PÅ ÅRSDAGEN. IKKE FØR. (DETTE GJELDER DEG, ESPEN.)
De hadde kjøpt den sammen en søndagskveld for tre uker siden, liggende i senga med PC-en mellom seg og en pose lakris, og det hadde tatt to timer. Ikke fordi det var vanskelig å velge, men fordi de hele tiden ble sittende fast i å lese ting høyt for hverandre. Silje hadde lest en anmeldelse med alvorlig stemme, som om hun leste Dagsrevyen, og Espen hadde ledd så mye at han fikk hikke. Til slutt hadde de bestemt seg for en We-Vibe Sync O. Det var O-en som avgjorde det. Silje hadde hatt en annen modell for lenge siden, en som ville gli ut så fort de byttet stilling, og Espen hadde brukt en god del av en ferie på å lete etter den i et hotellaken.
– Denne skal visst sitte på plass av seg selv, hadde hun sagt og pekt på skjermen. Den har en løkke i stedet for en klemme.
– En løkke, hadde han sagt. Som en tillitserklæring.
– Som en løkke, Espen.
Nå satt hun og snurret pakken mellom fingrene mens han spiste risotto med demonstrativ nytelse.
– Du vet at den er ladet, sa hun. Jeg ladet den i går. Ladeledningen fester seg med magneter. Det sa et lite klikk. Jeg sto på badet og klikket den av og på i fem minutter.
– Åpnet du den? Før årsdagen?
– Jeg åpnet esken. Jeg åpnet ikke stemningen. Det er forskjell.
Han la fra seg gaffelen og så på henne over lysene. Hun hadde fylt førtien i januar og hadde grått i håret ved tinningene nå, som hun hadde sluttet å farge i vår, og det gjorde noe med ansiktet hennes som han fortsatt ikke hadde vent seg til, som om hun var blitt mer seg selv. Hun møtte blikket hans og sluttet å snurre pakken.
– Skal vi hoppe over desserten? sa han.
– Vi har ingen dessert.
– Da er det enkelt.
På soverommet var det kjølig. De hadde glemt å lukke vinduet som sto på gløtt, og regnet hørtes tydeligere her, en jevn susing mot blikket på vinduskarmen. Espen lukket det ikke. Han tente lampen på kommoden og skrudde den ned til rommet var gyllent og halvmørkt.
Silje satt på sengekanten med pakken i fanget og rev opp papiret. Inni lå den lille vibratoren i bomullsposen sin, grønn og myk, og en fjernkontroll som passet akkurat i hånda. Espen satte seg bak henne og la haka på skulderen hennes.
– Så den der, sa han, er allerede koblet sammen med den der.
– Rett ut av esken. Man trenger ingen app. Jeg leste det.
– Du leste bruksanvisningen.
– Jeg leste bruksanvisningen to ganger, og så leste jeg den en gang til i senga i går mens du sov, og det står ting i den som du ikke vet. For eksempel at selve leketøyet bare har én knapp. Ett trykk slår den på, og så blar man mellom ti mønstre. Men vil man endre styrken, må man ha fjernkontrollen.
– Så den som har fjernkontrollen, bestemmer.
Hun snudde hodet og så på ham.
– Den som har fjernkontrollen, foreslår. Den andre bestemmer.
– Rimelig, sa han og kysset henne i nakken, der håret begynte.
Hun lente seg bakover mot ham. Han tok det sakte, slik han alltid hadde gjort, kneppet opp blusen hennes ovenfra og kysset hver bit hud som kom til syne, skulderen, skulderbladet, ryggraden. Hendene hans var varme fra oppvaskvannet. Hun kjente hvordan hun myknet, hvordan dagen slapp taket i musklene, møtene og e-postene og tegningen som skulle være ferdig på mandag. Hun vred seg rundt i armene hans og dro genseren hans over hodet på ham, og da han kom ut på den andre siden, sto håret til værs, og hun begynte å le.
– Hva?
– Ingenting. Du ser ut som da vi møttes.
– Forvirret?
– Forhåpningsfull.
De hjalp hverandre med resten av klærne, og det gikk ikke elegant, det gjorde det aldri. En av sokkene hans havnet på lampen, og de måtte reise seg og ta den ned før det luktet svidd. Hun lå på ryggen på dyna, og han lå på siden ved siden av og strøk med håndflaten over magen hennes, hofta, innsiden av låret, lett, om og om igjen, til hun begynte å bevege seg mot hånda.
Glidemiddelet sto på nattbordet. Det var nytt, det også. I bruksanvisningen hadde det stått at man ikke skulle bruke silikonbasert glidemiddel til leketøyet, og det vanlige deres var silikonbasert, så de hadde kjøpt en flaske pjur Aqua samtidig. Espen tok litt i hånda og varmet det mellom fingrene.
– Skal jeg?
– Jeg gjør det, sa hun. Jeg vil se hvordan den fungerer.
Hun tok Sync O og holdt den i hånda en stund, veide den, bøyde forsiktig den indre løkken så den foldet seg sammen, slik bruksanvisningen viste. Hun førte den inn sakte, med knærne trukket opp, og han så på henne med en ømhet som ikke hadde noe med sex å gjøre, eller som hadde med alt å gjøre. Hun slapp taket og kjente hvordan løkken foldet seg ut inni henne, hvordan den ytre delen la seg på plass mot klitoris.
– Nå? sa han.
– Den sitter. Den bare sitter. Den ligger der den skal.
Hun trykket på knappen. Den våknet med en myk puls, og hun trakk inn luft mellom tennene.
– Nå?
– Slutt å si nå.
Hun rakte ham fjernkontrollen. Han så på den som om han hadde fått et kongelig oppdrag.
– Du sier fra, sa han.
– Jeg sier alltid fra.
Det var sant. Det var en av tingene han elsket mest ved henne. Hun hadde aldri spilt, ikke én eneste gang på fjorten år, og hun hadde lært ham å spørre i stedet for å gjette. Han trykket opp ett hakk og så ansiktet hennes forandre seg, leppene som skiltes, hoftene som løftet seg litt fra madrassen.
– Ett til?
– Ett til.
Han la seg over henne, på albuene, og hun tok ham i hånda og førte ham inn, sakte, og de stoppet opp begge to og holdt pusten. Vibrasjonen var overalt nå. Den var i henne, og den var i ham gjennom henne, en dyp summing som gikk rett opp gjennom ryggraden hans, og han mistet pusten og sa et ord som ikke var et ord.
– Du også? hvisket hun.
– Jeg også. Herregud. Jeg også.
De beveget seg sakte. Det hastet ikke. Regnet trommet på vinduskarmen og pusten deres ble tyngre, og hun holdt rundt ryggen hans og kjente musklene arbeide under huden. Hun sa navnet hans. Han kysset henne og sa hennes. Han holdt fortsatt fjernkontrollen i den ene hånda, mot puta ved siden av hodet hennes, og da hun nikket, trykket han den opp igjen.
Så ville hun ligge øverst. Hun sa det med et dytt mot skulderen hans, og de rullet rundt i et virvar av armer og dyne, og hun satte seg overskrevs på ham med hendene mot brystet hans. Sync O satt der den satt. Den hadde ikke flyttet seg en millimeter. Hun begynte å le av ren forbauselse.
– Den sitter, sa hun. Espen. Den sitter fortsatt.
– Hva var det jeg sa. En løkke. Som en tillitserklæring.
– Hvor er fjernkontrollen?
Det ble stille. Han klappet med hånda over lakenet. Over puta. Under puta.
– Den var her i sted.
– Espen.
– Den var her. Den var i hånda mi. Så rullet vi.
Hun ble sittende oppå ham og begynte å le så hun måtte holde seg i sengegavlen. Han lette i blinde i dyna med den ene armen, under seg, ved siden av seg, og hun kjente at han også ristet av latter inni henne, og det var så absurd og så intimt på samme tid at hun fikk tårer i øynene.
– Vent, sa hun, jeg har knappen. Jeg kan bytte mønster herfra.
– Men ikke styrken.
– Men ikke styrken. Men jeg kan finne igjen det mønsteret fra i sted. Det var tre, tror jeg. Eller fire.
Hun trykket. Det nye mønsteret var en rykkete, sprettende staccato som fikk dem begge til å hoppe. Hun trykket igjen. Noe sakte og bølgende, som tidevann. Igjen. Noe raskt og iherdig som minnet om en tannbørste.
– Nei, sa han, ikke den, ikke den.
– Jeg teller! Du ødelegger tellingen min!
Hun kom til ti og begynte på nytt på én, og ved tredje trykk kom den tilbake, den dype, langsomme pulseringen fra før, og hun lukket øynene og sluttet å le. Hun begynte å bevege seg igjen. Han sluttet å lete. Han la begge hendene rundt hoftene hennes og så opp på henne, på latteren som fortsatt satt igjen i munnvikene og på alvoret som kom tilbake i blikket, og tenkte at han aldri hadde sett noe vakrere, og det tenkte han hver gang, og det var sant hver gang.
Hun lente seg fram og kysset ham. Hun beveget seg langsommere, dypere, og han møtte henne. Vibrasjonen vokste mellom dem selv om ingen rørte en eneste knapp, for alt annet vokste. Hun tok hånda hans og la den der hun ville ha den, oppå det lille leketøyet, og trykket, lett, og han forsto og holdt den der.
– Sånn? sa han.
– Sånn. Bli der. Bli akkurat der.
Hun kom først, med hendene knyttet i lakenet og hodet bøyd bakover, og han kjente det i henne, hver sammentrekning, forsterket av vibrasjonen, og det tok ham med seg nesten med en gang. De holdt fast i hverandre gjennom det. Etterpå falt hun sammen over ham, varm og fuktig og andpusten, og han la armene rundt henne og holdt henne mens pulsen sakte sank. Hun trykket på knappen og slo den av.
De lå slik lenge. Regnet hadde stilnet til et rolig drypp.
Så flyttet hun på seg, og han gispet og dro fram noe hardt og flatt under det ene skulderbladet.
Fjernkontrollen.
Hun lo så senga ristet, og han lo med henne, og det gikk ikke an å stoppe, og de lå der med fjernkontrollen mellom seg på puta som et bevis i en rettssak og lo til de fikk vondt i magen.
Det var over midnatt da de endelig orket å stå opp. Silje sto ved vasken på badet og vasket Sync O med mild såpe og lunkent vann, nøye der den ytre delen møtte løkken, fordi det var der fuktighet og glidemiddel ble sittende. Espen sto i døråpningen i bare boksershortsen og holdt fjernkontrollen i et fast grep, høyt oppe og langt unna vannet.
– Den må ikke senkes ned i vann, sa han. Det står i bruksanvisningen.
– Nå har du lest bruksanvisningen.
– Jeg leste den på telefonen mens du var på do. Jeg følte at jeg hadde en del å ta igjen.
Hun tørket leketøyet med et rent håndkle og la det i bomullsposen. Hun festet ladeledningen, og magnetene fant plassen sin med et lite klikk, og hun så på ham i speilet og smilte.
– Husker du første gang? sa hun.
– Naboens hund.
– Naboens hund som ulte hele tiden. Hver gang vi kom i gang. Som om den visste det.
– Jeg trodde du aldri ville treffe meg igjen.
– Jeg lo så mye at jeg måtte treffe deg igjen. Jeg måtte finne ut om det var deg eller hunden.
Han kom bort og la armene rundt henne bakfra, og de ble stående slik og se på hverandre i speilet. To mennesker rundt førti med bustete hår og røde kinn, på et bad som trengte å males, med en fjernkontroll som til slutt hadde havnet trygt på hylla ved siden av tannbørstene.
– Det var deg, sa hun. Det var alltid deg.
De gikk tilbake til senga. Han trakk dyna over dem begge, og hun la hodet på brystet hans, der hun alltid lå, og lyttet til hjertet hans som sakte roet seg. Det dryppet fra takrenna utenfor. Et sted nede i gata ble en bildør smelt igjen.
– Neste år, sa han inn i håret hennes, lager jeg noe annet enn risotto.
– Ikke våg, sa hun, og sovnet smilende.
Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
Novelle · Rollespill
Etter sju år sammen bestemmer Ingrid og Anders seg for å leke med makt – grundig forberedt, med lister, stoppord og en kjole som knirker når hun beveger seg.
Novelle · Par
Eirik har lest om prostata. Mye. Han har til og med en mappe. Nå vil han finne ut hva det er han nesten når fram til – sammen med Magnus.
