Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
Balkongdøra sto på gløtt, og byen kom inn gjennom sprekken: en trikk som hvinte i en sving langt der nede, en due som gikk fram og tilbake på rekkverket med hendene på ryggen, lukten av grillet fisk fra noen som allerede hadde begynt på kvelden. Magnus lå på hotellsenga i bare boksershortsen og leste høyt fra reiseguiden, med den typen alvor han ellers bare viet regneark.
– Her står det at man ikke skal spise på restauranter der noen står utenfor og vinker deg inn.
– Da spiser vi ikke der, sa Ida fra badet.
– Og at man skal ha gode sko. Bakkene er brattere enn de ser ut.
– Magnus.
– Ja?
– Legg fra deg boka.
Det gjorde han. Hun kom ut i den mørkegrønne kjolen, den med tynne stropper som hun hadde kjøpt til et bryllup for tre år siden og siden bare hadde brukt én gang, fordi det aldri hadde vært en anledning som var god nok. Hun var trettifire og lyddesigner på et teater, og hun hadde en evne til å stille seg i et rom som om hun hadde bestemt hvor lyset skulle falle. Nå stilte hun seg i vinduet. Han satte seg opp.
– Du er fin, sa han.
– Jeg vet. Hun smilte. Jeg har noe til deg.
Det var en liten pakke, ikke større enn et såpestykke, pakket inn i det brune papiret som bokhandelen på hjørnet hjemme brukte. Han veide den i hånda. Den var lett. Han åpnet den forsiktig, slik han åpnet alt, og hun sto og trommet med fingrene mot vinduskarmen.
Inni lå en liten ting i svart silikon, avrundet og flat, omtrent som en tommel. Og en egen del, en klips. Han snudde på dem.
– Det er en Lovense Ferri, sa hun. Den ene biten ligger innenfor trusa. Den andre sitter utenpå og holder den fast med en magnet.
– Ok, sa Magnus langsomt. Han så opp. Og hva skal jeg gjøre med den?
Hun gikk bort og tok telefonen hans fra nattbordet, låste den opp med bursdagen hans – han hadde aldri giddet å bytte koden – og viste ham en app han ikke hadde visst at han hadde.
– Jeg installerte den i går mens du dusjet. Jeg har koblet den til. Du skal ikke gjøre noe med leketøyet. Du skal gjøre noe med meg.
Det ble stille en stund. Duen på rekkverket fløy av gårde. Magnus så på skjermen, som viste en glidebryter og en rad med små ikoner, og så på henne. Hun hadde rødmet, han så det nå, en flekk som begynte ved kragebeinet og krøp oppover.
– Du vil at jeg skal styre den. Under middagen.
– Hvis du vil.
– Hvis jeg vil, gjentok han, og det var noe i stemmen som fikk henne til å le.
De hadde snakket om det før, på den litt unnvikende måten man snakker om ting man vil, men ikke helt tør. En kveld for et år siden, etter en film, hadde hun sagt at hun noen ganger tenkte på å ikke ha kontroll. Ikke på ordentlig, hadde hun lagt til fort. Bare litt. Bare en lek. Han hadde sagt at han forsto, og hun hadde ikke trodd ham, og så hadde de ikke snakket om det igjen.
Nå satte hun seg på sengekanten ved siden av ham.
– Regler, sa hun. Hvis jeg sier regningen, slutter du. Med en gang. Ingen diskusjon, ingen spørsmål om hvorfor. Hvis jeg banker to ganger i bordet, skrur du ned. Og du spør meg. Ofte.
– Regningen, sa han. Hvorfor regningen?
– Fordi det er det eneste ordet jeg kan si på en restaurant uten at noen synes det er rart.
Han nikket. Så tok han hånda hennes, snudde den og kysset innsiden av håndleddet, der huden var tynnest.
– Og hvis jeg ikke vil? spurte han. Hvis jeg synes det blir for mye?
– Da sier du det, og så spiser vi fisk og går hjem og sover. Hun så på ham. Jeg vil virkelig dette. Men bare hvis du også vil.
Han så lenge på den lille svarte tingen i håndflaten. Så rakte han den til henne.
– Gå og ta den på, sa han. Vi har bord halv ni.
Restauranten lå i et smug så smalt at de kunne ha rørt begge veggene samtidig. Ingen sto utenfor og vinket. Inne var det blå og hvite fliser fra gulv til tak, åtte bord, en servitør med grått skjegg og forkleet knyttet høyt, og et kjøkken som syntes gjennom en luke der noen sang falskt og glad.
De fikk et bord ved veggen. Ida satte seg med ryggen mot flisene, som var kjølige gjennom kjolen, og Magnus satte seg rett overfor og la telefonen ved siden av glasset sitt med skjermen ned, som om det var en helt vanlig telefon.
Den første timen gjorde han ingenting.
Hun merket at hun ventet. De bestilte blekksprut og brød og et glass hvitvin hver, og hun ventet. Han fortalte om en kollega som hadde giftet seg med tannlegen sin, og hun lo og ventet. Magneten satt der den satt, en liten tyngde mot hoftebeinet som hun glemte og husket, glemte og husket. Hver gang han strakte seg etter vinglasset, strammet noe seg i henne.
– Du er stille, sa han.
– Du er slem.
– Jeg har ikke gjort noen ting.
– Nettopp.
Han smilte, og det var ikke det vanlige smilet hans, det litt unnskyldende han hadde når han fortalte noe han trodde hun allerede hadde hørt. Dette var noe annet. Han snudde telefonen, så på skjermen i ett sekund, som om han leste en melding fra jobben, og la den tilbake.
Det kom som en hvisking. Nesten ingenting. En svak, jevn summing akkurat der den lå, så lett at hun først ikke var sikker på om det var ekte. Så var hun sikker. Hun satt helt stille med gaffelen halvveis til munnen.
– Ok? spurte han lavt.
– Ja. Hun svelget. Ja. Grønt.
Blekkspruten kom, grillet og blank av olje og sitron. Hun spiste. Summingen fortsatte, lav og sta, og det rare var at det ikke var for mye – det var for lite. Det var som om noen holdt hånda en centimeter over huden hennes uten å røre henne. Hun merket at hun flyttet seg på stolen for å komme nærmere. Hun merket at han merket det.
Han snakket om trikken de skulle ta i morgen, den gule som gikk opp bakkene, og hun hørte ikke et ord. Hun hørte bare en tone, eller trodde hun gjorde det, og hun lurte på om paret ved nabobordet også hørte den gjennom surret og sangen fra kjøkkenet, og det å lure gjorde det verre.
Så endret han noe.
Det sluttet å være jevnt. Det ble en rytme, korte støt med pauser imellom, som et hjerte som hadde bestemt seg for å slå et annet sted. Hun la fra seg gaffelen. Hun la hendene flatt på duken.
– Magnus.
– Mm?
– Hva driver du med?
– Jeg leser instruksjonene, sa han, og bladde på skjermen med tommelen. Det finnes flere mønstre. Jeg vet ikke hvilket som er best. Jeg tenkte jeg skulle prøve meg gjennom dem. Metodisk.
Hun lo høyt, så et eldre par ved nabobordet så opp, og latteren gikk over i noe annet midt i, et innpust hun ikke hadde planlagt. Hun holdt seg for munnen. Han så på henne over bordet, og øynene hans var blitt mørke.
– Si fra, sa han. Hvis det blir for mye.
– Det er ikke for mye.
– Si fra likevel.
Servitøren kom og spurte om alt var bra. Ida sa at alt var utmerket. Akkurat idet hun sa utmerket, økte vibrasjonene, et helt hakk opp, og ordet kom ut en halvtone for høyt. Servitøren nikket vennlig og gikk. Hun sparket Magnus på leggen under bordet, ikke hardt.
– Unnskyld, sa han, og han så ikke det minste angrende ut. Tommelen bommet.
– Tommelen din har aldri bommet på noe i hele sitt liv.
Hun banket to ganger i bordet. Straks sank det, tilbake til hviskingen, og hun pustet ut. Han sa ingenting, han bare ventet, og hun var så glad i ham akkurat da at det gjorde vondt et sted under ribbeina. Det var ikke leketøyet. Det var at han lyttet. At han holdt i noe som var hennes, og holdt det forsiktig.
De satt slik en stund. Den lave summingen, maten, foten hans som hadde funnet hennes under bordet og lå inntil den. Hun begynte å venne seg til det, og akkurat da hun hadde vent seg til det, da skuldrene hadde senket seg og hun hadde tatt en slurk vann, lot han det stige igjen, sakte denne gangen, hakk for hakk, og det var som å gå ut i havet på grunt vann og ikke merke hvor dypt det er blitt før bølgen når brystet.
Hun holdt seg i bordkanten. Hun kjente hvordan det spredte seg, varmen, fra det lille punktet og utover, opp i magen og ned i lårene, og hun kjente sin egen puls i halsen og i håndleddene og der, framfor alt der. Flisene mot ryggen var kalde, og alt annet var varmt.
– Ida, sa han, helt rolig. Se på meg.
Hun så på ham.
– Vil du ha dessert?
Hun skjønte ikke spørsmålet med det samme. Så skjønte hun det, og hun skjønte at han visste nøyaktig hvor hun var, at han hadde sett det i ansiktet hennes slik han hadde sett det tusen ganger før, og at han nå ventet på hva hun ville si. Det var det som gjorde det. Ikke vibrasjonen. Spørsmålet.
Servitøren var på vei mot dem med menyen under armen.
– Regningen, sa hun. Takk. Regningen.
Det stilnet i samme sekund. Helt. Hun ble sittende og skalv litt og kjente hvordan blodet ville fortsette selv om ingenting drev det lenger, og Magnus hadde allerede snudd telefonen og lagt begge hendene på bordet der hun kunne se dem.
– Ida, sa han, og nå var stemmen en annen, varsom. Er du ok?
Hun begynte å le. Hun klarte ikke å slutte.
– Jeg mente faktisk regningen, sa hun. Jeg vil hjem. Jeg vil hjem nå.
De gikk opp bakkene, og reiseguiden hadde rett, de var brattere enn de så ut. Brosteinene var blankslitte og gule i lyset fra gatelyktene, og et sted over dem spilte noen gitar på en balkong. Hun holdt ham i hånda. Han hadde stukket telefonen i innerlomma på dressjakken og ikke rørt den siden restauranten.
– Du kan skru den på igjen, sa hun i en trapp der ingen så dem.
– Nei, sa han. Nå vil jeg se deg når jeg gjør det.
I heisen kysset hun ham. Den var gammel, med en gittergrind man dro for, og den gikk så sakte at de rakk å glemme hvilken etasje de skulle til. Hånda hans lå på ryggen hennes, på den nakne huden mellom stroppene, og hun kjente at han pustet mot munnen hennes.
På rommet sto balkongdøra fortsatt på gløtt. Byen var blitt stillere. Hun sparket av seg skoene og sto midt på gulvet og så på ham mens han tok av seg jakken og tok fram telefonen og la den på nattbordet med skjermen opp, denne gangen, så hun kunne se den.
– Får jeg lov? spurte han.
Hun nikket. Hun ville at han skulle høre det også.
– Ja.
Han rørte ved glidebryteren, og vibrasjonen kom tilbake, lav og myk, og hun lukket øynene. Han kom bort til henne og dro ned stroppene, den ene og så den andre, og kjolen gled ned over hoftene og ble liggende rundt føttene som en grønn dam. Hun sto der i trusa, og den lille svarte magneten satt på plass, og han gikk ned på kne foran henne og kysset huden rett over den.
– Den summer, sa han mot magen hennes, overrasket. Jeg kan høre den nå.
– Ikke si det. Jeg har sittet og lurt på det hele kvelden.
– Der var det surr og sang fra kjøkkenet. Her er det stille.
Han løsnet magneten forsiktig og la den og den lille vibratoren på nattbordet ved siden av telefonen, der de fortsatte å summe for seg selv til han strakte seg etter telefonen og slo den av. Så dro han ned trusa hennes, og hun steg ut av den, og han så opp på henne, og hun tenkte at hun aldri noensinne, på ni år, hadde sett ham se sånn ut.
Han kysset henne på innsiden av låret. Så høyere. Han tok seg god tid, like metodisk som han hadde bladd seg gjennom mønstrene, og hun la hånda i håret hans og kjente at hun var mer enn klar, at hele middagen hadde vært en lang vei hit, og da tunga hans fant henne, var det som om noen skrudde opp lyden i et rom der alt allerede var for høyt. Hun støttet seg mot kommoden. En sjampoflaske veltet, og ingen av dem brydde seg.
– Seng, sa hun. Vær så snill.
Hun dro av ham skjorta, knappene tok en evighet, og han lo av utålmodigheten hennes og hjalp til. Han var varm og luktet sitron og natten ute i gata. Hun la seg på ryggen på det kjølige lakenet, og han la seg over henne, ikke inni henne ennå, bare der, og hun kjente hvor hard han var mot hofta hennes.
Hun strakte seg etter toalettmappen på nattbordet og famlet fram den lille flasken med glidemiddel, en pjur Aqua som hun hadde pakket uten å si noe om det, helte litt i hånda og tok rundt ham. Han pustet ut gjennom nesen, et langt, skjelvende utpust, og la pannen mot hennes.
– Du planla dette, sa han.
– Jeg er lyddesigner. Jeg planlegger alt.
Han lo inn i halsen hennes, og så sluttet han å le, for hun førte ham til seg, og han gled inn i henne sakte, så sakte, og hun løftet hoftene for å møte ham, og de lå slik en stund, helt stille, og bare kjente det.
– Ok? hvisket han.
– Grønt, hvisket hun tilbake, og han smilte mot kinnet hennes.
Så begynte han å bevege seg. Hun la beina rundt ham. Hun ville ikke ha det sakte lenger, og hun sa det, og han lyttet til det også, akkurat som han hadde lyttet til alt annet hele kvelden. Det var hans rytme nå og ingen apps, dype, jevne bevegelser som bygde opp det hun allerede var full av, og hun kjente det komme lenge før det kom, den samme langsomme stigningen som på restauranten, havet som blir dypere uten at man merker det.
Hun strakte ut hånda, tok telefonen fra nattbordet og trykket den inn i hånda hans.
– Igjen, sa hun. Sett den tilbake. Jeg vil ha begge deler.
Han så på henne et sekund, spørrende, og hun nikket. Han trakk seg ut av henne et øyeblikk, og hun satte den lille vibratoren på plass mot seg selv med fingrene, den lå utenpå, akkurat der den skulle, og da han kom inn i henne igjen, presset kroppen hans den mot henne, og han økte intensiteten et hakk med tommelen, og så ett til.
Det tok ikke lang tid etter det. Hun kom med ansiktet mot skulderen hans og en lyd hun ikke kjente igjen som sin egen, og det varte lenge, i bølger, og han holdt henne gjennom det og sluttet ikke å bevege seg før hun sa navnet hans, og da kom han også, tungt og med navnet hennes i munnen, og telefonen gled ut av hånda hans og ned på gulvet, der den ble liggende og summe mot teppet til hun strakte seg ut over sengekanten og slo den av.
Etterpå lå de i den smale stripen av gatelys som falt inn gjennom balkongdøra. Noen gikk forbi nede i gata og sang. Magnus lå med hodet på magen hennes, og hun dro fingrene gjennom håret hans.
– Jeg glemte å spørre om én ting, sa han etter en lang stund.
– Hva da?
– Hva skjer hvis jeg sier regningen?
Hun løftet hodet og så på ham.
– Da slutter jeg, sa hun. Med en gang. Er det noe du vil at vi skal gjøre?
– Ikke i kveld. Han snudde seg og kysset henne på magen. Men i morgen tar vi den gule trikken opp bakkene. Og jeg tenkte at du kunne ha den med deg. Og at du kunne holde telefonen.
Hun sa ingenting på en stund. Så begynte hun å smile, sakte, i mørket.
– Gi meg tommelen din, sa hun. Jeg må øve.
Før de sovnet, sto hun opp og skylte den lille vibratoren i vasken med lunkent vann og såpe og la den til tørk på et håndkle ved siden av tannbørsten hans. Han lå i senga og så på henne gjennom døråpningen. Ute ble himmelen over havna sakte grå, og de hadde tre dager igjen.
Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Novelle · Rollespill
Etter sju år sammen bestemmer Ingrid og Anders seg for å leke med makt – grundig forberedt, med lister, stoppord og en kjole som knirker når hun beveger seg.
Novelle · Par
Eirik har lest om prostata. Mye. Han har til og med en mappe. Nå vil han finne ut hva det er han nesten når fram til – sammen med Magnus.
