Novelle · Rollespill
Etter sju år sammen bestemmer Ingrid og Anders seg for å leke med makt – grundig forberedt, med lister, stoppord og en kjole som knirker når hun beveger seg.
Ingrid hadde funnet fram en linjert blokk og en blyant, og det var det som fikk Anders til å le.
– Du ser ut som om du skal avhøre meg, sa han.
– Jeg skal forhandle med deg. Det er forskjell.
Hun var trettifem og jobbet som rettstolk, og hun hadde en yrkesskade hun selv kalte ordrespekt: hun trodde ikke på ting ingen hadde sagt høyt. Det var søndag formiddag, regnet rant nedover kjøkkenvinduet og kaffen hadde rukket å bli lunken. Anders satt rett overfor henne i den gamle strikkegenseren han nektet å kaste, med håret til alle kanter etter dusjen. Han var trettiseks, lydtekniker på et teater, og vant til at folk ga ham instrukser i mørket. Det var faktisk slik det hadde begynt – en halvt spøkefull kommentar en kveld i vår, da hun hadde bedt ham ligge stille og han hadde gjort det, og begge hadde merket at lufta på soverommet forandret seg.
Siden hadde det ligget der mellom dem. En fantasi ingen helt våget å ta i.
Ingrid tegnet tre kolonner på blokka. Ja. Kanskje. Nei.
– Vi begynner med det enkle, sa hun. Hva er det du vil? Ikke hva du tror jeg vil høre.
Anders snurret koppen en runde på bordet.
– Jeg vil at du bestemmer. Over tempoet, først og fremst. At jeg ikke får lov til å skynde meg. At jeg må vente på lov. Han ble stille, så smilte han skjevt. Og jeg vil se deg i noe som lager lyd når du går.
– Lager lyd?
– Lakk. Du vet. Den lyden.
Hun skrev «lakk» i ja-kolonnen og tegnet en liten stjerne ved siden av. Han så det og rødmet, og det likte hun bedre enn hun hadde tenkt å innrømme.
– Og nei?
– Ingenting som gjør vondt på ordentlig. Ingen stygge ord – jeg vil ikke at du kaller meg ting. Og ingenting rundt halsen.
Hun skrev. Blyanten raspet mot papiret.
– Mine nei, sa hun. Jeg vil ikke bli nødt til å være slem. Jeg kan være bestemt, men jeg vil ikke spille en som forakter deg. Og jeg vil ikke at det skal gå fort. Hvis jeg tar kommandoen, vil jeg ha tid til å nyte det.
– Høres ut som en fornuftig arbeidsgiver.
– Jeg er en fantastisk arbeidsgiver.
De lo begge to, og så ble det stille på en måte som ikke var ubehagelig. Ingrid la fra seg blyanten.
– Stoppord, sa hun. Gult betyr sakk ned, sjekk hvordan det står til. Rødt betyr at alt stopper, med en gang, uten diskusjon og uten at noen blir sur. Hvis du ikke kan snakke, banker du tre ganger på meg eller på senga.
– Og hvis du vil stoppe?
– Da sier jeg det samme. Det gjelder begge veier.
Anders nikket langsomt. Han strakte seg over bordet og tok blyanten ut av hånden hennes, streket under «rødt» og skrev «gjelder alltid» ved siden av. Håndskriften hans lente seg framover som om ordene hadde det travelt et sted.
– Da bestiller jeg en kjole, sa Ingrid.
Pakken kom på onsdag. Ingrid åpnet den på soverommet med døra lukket og ropte ikke på ham før hun hadde fått den på.
Det var en kort, ermeløs kjole i svart vinyl, stram over brystet og livet og så utsvingt i et skjørt som sluttet et godt stykke over knærne. Den luktet nytt, litt skarpt, som en regnjakke som aldri har vært ute. Når hun vred på hoftene foran speilet, kastet skjørtet lyset tilbake i lange, blanke striper, og stoffet ga fra seg en lav, tørr knirkelyd, som skinn, men lysere.
Glidelåsen satt midt bak, og hun nådde ikke helt opp.
– Anders.
Han kom inn og ble stående i døråpningen. Det var noe i ansiktet hans hun aldri helt hadde sett før – som om han hadde gått inn i feil rom og bestemt seg for å bli.
– Dra den opp, sa hun uten å snu seg.
Han stilte seg bak henne. Hun så ham i speilet, så hvordan han nølte med fingrene mot den nakne ryggen hennes før han tok tak i glidelåsen og førte den oppover, tann for tann, så langsomt at hun hørte hver eneste en. Da han var ferdig, lot han hendene bli liggende ved livet hennes. Vinylen var kjølig under håndflatene hans og ble varm nesten med en gang.
– Jeg sa ikke at du fikk ta på meg, sa hun mykt.
Han trakk hendene til seg. Pustet ut gjennom nesen. I speilet møttes blikkene deres, og hun så at han smilte.
– Fredag, sa hun. Klokka åtte. Du dekker bordet, du lager mat, og så venter du på meg i stua.
– Og så?
– Så er det ikke din sak å vite.
Hun tok av seg kjolen selv da han hadde gått, og hengte den på en kleshenger på garderobedøra, der den hang i to dager og skinte hver gang en av dem gikk forbi.
På fredag hadde han laget risotto og satt fram to lys, og han hadde byttet strikkegenseren mot en svart skjorte hun en gang hadde sagt at hun likte. Han hadde hørt henne på badet i en halvtime – vannet, føneren, en skuff som ble åpnet og lukket – og nå satt han i sofaen med hendene på knærne som en mann på et venterom og prøvde å la være å se mot gangen.
Han hørte henne før han så henne. Knirkingen. En lett, rytmisk lyd for hvert skritt, og under den hælene mot gulvet.
Hun hadde satt opp håret og malt leppene mørke. Kjolen satt som den hadde gjort i speilet, men i levende lys var den noe annet: den fanget flammene og bar dem med seg når hun beveget seg, og skjørtet svingte rundt lårene som om det hadde en egen vilje. Hun stanset foran ham, så nær at knærne hans nesten streifet hennes.
– Fargene, sa hun.
– Gult. Rødt.
– Bra.
Mer enn det snakket de ikke om det. Men hun holdt blikket hans et ekstra sekund, og han nikket, som for å si at han var her og mente det, og først da lot hun seg selv gli inn i rollen, som i et varmt bad.
– Reis deg.
Han reiste seg. Hun gikk en runde rundt ham, langsomt, og han kjente duften av parfymen hennes blande seg med vinylens svake, rene plastlukt. Hun kneppet opp skjorta hans én knapp om gangen, bakfra, med armene rundt ham og brystet presset mot ryggen hans. Kjolen var kjølig gjennom skjorta, og det gikk en skjelving gjennom ham.
– Du puster for fort, hvisket hun mot nakken hans.
– Unnskyld.
– Ikke si unnskyld. Pust langsommere.
Han prøvde. Hun dro av ham skjorta og lot den falle. Neglene hennes gled nedover ryggen hans, lett, og han måtte bite tennene sammen for ikke å snu seg og ta tak i henne. Det var det som var leken, skjønte han – ikke at hun bestemte, men at han ville og lot være. Hvert sekund han holdt hendene i ro, ble ladet av alt de ville gjøre.
Hun ledet ham inn på soverommet med to fingre i beltestroppen hans. Der måtte han kle av seg resten, mens hun satt på sengekanten med beina i kors og så på. Hun sa ingenting om kroppen hans, hun bare så, og det var mer enn nok; han følte seg sett på en måte som både brant og roet.
– Ned på kne.
Teppet var mykt under knærne. Hun la det ene beinet over skulderen hans, og skjørtet falt til side og avslørte at hun ikke hadde noe under. Han hørte seg selv trekke pusten.
– Du får bruke munnen, sa hun. Ikke hendene.
Han kysset innsiden av kneet hennes, så et stykke høyere, og hun lot ham ta den tiden han ville – nei, rettet han seg selv, den tiden hun ville; hun holdt hånden i håret hans og styrte ham med små, presise bevegelser, oppover, til siden, stille. Hun smakte salt og varmt. Da han fant det rette stedet, stønnet hun lavt, og vinylen knirket da hun lente seg bakover på albuene, og han tenkte at han aldri ville kunne høre den lyden igjen uten å bli hard.
– Langsommere, pustet hun. Der. Bli der.
Han ble der. Lårene hennes begynte å skjelve mot kinnene hans, og hun trakk ham nærmere med hælen mot ryggen hans, og da hun kom, gjorde hun det stille, med hele kroppen spent og den ene hånden knyttet hardt rundt dyna. Han holdt seg i ro gjennom det, slik hun hadde lært ham, til hun slappet av og skjøv hodet hans unna med et lett trykk mot pannen.
Hun ble liggende en stund og puste. Så satte hun seg opp og smilte til ham, og det var et smil som tilhørte henne, ikke rollen, og han elsket henne så mye at det gjorde vondt et sted bak ribbeina.
– Opp i senga, sa hun. På ryggen. Armene over hodet.
Han la seg. Hun satte seg overskrevs over magen hans, og skjørtet bredte seg over ham som svart vann. Hun tok håndleddene hans og la dem mot sengegavlen, ikke hardt, bare bestemt.
– De blir liggende der til jeg sier noe annet. Oppfattet?
– Oppfattet.
Hun strakte seg mot nattbordet og tok flaska med glidemiddel, vannbasert, den de pleide å bruke, og varmet en klatt mellom håndflatene før hun tok ham i hånden. Han spente seg oppover mot hånden hennes, og hun slapp ham øyeblikkelig.
– Rolig.
Han sank tilbake. Hun begynte på nytt, og denne gangen rørte han seg ikke, selv om det var nesten umulig; hånden hennes var glatt og varm, og hun beveget den med en slags uinteressert langsomhet, som om hun hadde all verdens tid og han bare var noe hun tilfeldigvis holdt i. Det var det mest opphissende han noen gang hadde vært med på.
Så løftet hun seg og senket seg ned over ham, litt om gangen, og stanset halvveis.
– Se på meg.
Han så. Hun var mørk i lyset fra gangen, blank, med et løst hårstrå over kinnet. Hun tok ham inn resten av veien i ett eneste åndedrag, og de stønnet samtidig.
Hun red ham langsomt, med hendene mot brystet hans. Hver bevegelse fikk skjørtet til å rasle og vinylen til å synge mot hoftene hans, og hun holdt takten selv, stanset når han begynte å møte henne nedenfra, fortsatte når han lå stille. Han knyttet hendene mot sengegavlen så hardt at knokene hvitnet. Varmen krøp oppover i ham, fortere enn han ville, og han kjente at det begynte å helle mot kanten.
– Gult, sa han.
Hun stanset med en gang. Ikke en bevegelse. Hun lente seg fram og la hånden mot kinnet hans, og stemmen var en annen nå, hennes vanlige.
– Hei. Hva skjer?
– Ikke noe dårlig. Han lo andpustent. Jeg er bare for nær. Jeg vil ikke at det skal ta slutt ennå.
Hun smilte, og han så lettelsen i øynene hennes, og så så han henne tre inn i rollen igjen, som å ta på seg en kåpe.
– Da er det bra at det ikke er du som bestemmer, sa hun.
Hun satt helt stille på ham, med ham dypt inni seg, og ventet. Hun strøk ham over brystet, over armene opp mot håndleddene, og lot ham puste. Regnet slo mot vinduskarmen. En bil kjørte forbi nede i gata, og lyset fra den gled over taket. Da hun kjente at pusten hans hadde roet seg, begynte hun å bevege seg igjen, enda langsommere nå, i små sirkler som var mer for hennes skyld enn for hans. Hun førte sin egen hånd ned mellom dem og tok på seg selv, og han fikk se på, men ikke hjelpe til, og det var nesten mer enn han klarte.
– Nå, sa hun til slutt, med tykk stemme. Nå får du ta på meg.
Han tok henne rundt livet, over den glatte vinylen, og trakk henne ned mot seg, og hun lot ham gjøre det. Hun kom først, med pannen mot skulderen hans og en lyd han kom til å bære med seg i flere dager, og han fulgte etter bare noen sekunder senere, med armene hardt rundt henne og ansiktet begravd mot halsen hennes.
Etterpå lå de lenge uten å si noe. Kjolen hadde blitt varm og fuktig mot huden hennes, og hun ba ham åpne glidelåsen, og han gjorde det like langsomt som første gang, men av en annen grunn nå.
Hun hentet to glass vann og et håndkle. Han lå på siden og så på henne da hun kom naken tilbake gjennom rommet.
– Hvordan var det, sa hun. Helt ærlig.
Han tenkte seg om. Det likte hun, at han ikke svarte med en gang.
– Det beste var da jeg sa gult, sa han. At du stoppet. At det virket. Det føltes som om jeg kunne slippe taket i alt annet, fordi jeg visste at det gikk an å stoppe.
Hun krøp ned ved siden av ham og trakk dyna over dem begge.
– For meg var det at du ikke brukte hendene, sa hun. Jeg visste at du ville.
– Jeg ville veldig gjerne.
– Jeg vet. Det var derfor.
Lørdag morgen sto hun på badet og vasket kjolen for hånd i lunkent vann med et mildt vaskemiddel, tørket den med en lofri klut og la den flatt på et håndkle til tørk, med innsiden først. Han dukket opp i døråpningen med to kopper kaffe og ble stående.
– Du vet at du ser ut som om du planlegger neste gang, sa han.
Hun tok en kopp ut av hånden hans uten å se opp.
– Hent blokka, sa hun.
Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
Novelle · Par
Eirik har lest om prostata. Mye. Han har til og med en mappe. Nå vil han finne ut hva det er han nesten når fram til – sammen med Magnus.
