Novelle · Par
Eirik har lest om prostata. Mye. Han har til og med en mappe. Nå vil han finne ut hva det er han nesten når fram til – sammen med Magnus.
Buljongen hadde stått på komfyren siden halv sju. Magnus hadde brunet beina i ovnen mens det fortsatt var mørkt ute, latt dem ta farge til kjøkkenet luktet som en restaurant rett etter stengetid, og så lagt dem i den store gryta med løk, gulrøtter, en bit selleri og så mye vann at det nesten nådde kanten. Nå trakk den så svakt at overflaten bare dirret. Det var hans søndag: åtte timer, ingen timeplan, ingen bestilling som skulle ut til bord fire.
Eirik satt ved kjøkkenbordet i morgenkåpe med en kopp kaffe han hadde sluttet å drikke av. Han hadde en bok slått opp foran seg, men hadde ikke bladd om på et kvarter. Magnus hadde lagt merke til det på samme måte som han la merke til når noen på kjøkkenet holdt kniven litt for hardt.
– Du leser ikke, sa Magnus.
– Jeg leser.
– Du har vært på samme side siden jeg skummet første gang.
Eirik slo igjen boka. Han var trettitre, bibliotekar, og hadde et ansikt som lett ble rødt, noe han selv hatet og Magnus elsket. Nå ble det rødt.
– Jeg har en forespørsel, sa Eirik. Den handler ikke om mat.
– Alt handler om mat.
– Ikke denne gangen.
Magnus skrudde ned varmen et hakk selv om det ikke trengtes, og kom og satte seg rett overfor ham, med kjøkkenhåndkleet fortsatt over skulderen. De hadde bodd sammen i tre år. Han kjente Eirik godt nok til å vite at dette var forberedt; Eirik forberedte alt. Han satte klistrelapper i kokebøkene sine.
– Ok, sa Magnus. Jeg hører.
Eirik snurret kaffekoppen en runde på bordplata.
– Du vet at jeg aldri helt har likt penetrering. At det har føltes mer som noe jeg burde like enn noe jeg faktisk liker.
– Jeg vet. Og det har aldri spilt noen rolle.
– Jeg vet at det ikke har spilt noen rolle. Det er ikke det. Han trakk pusten. Jeg har lest om prostata.
Magnus ventet.
– Mye, sa Eirik. Jeg har lest veldig mye. Jeg har en mappe.
– Selvfølgelig har du en mappe.
– Og jeg prøvde. I dusjen, for en stund siden. Bare en finger. Og det var – han lette etter ordene, og Magnus så hva det kostet ham – det var som når man har et ord på tunga. Som om det var noe der jeg nesten nådde, men ikke helt. Og jeg vil vite hva det er. Med deg.
Det ble stille på kjøkkenet, bortsett fra den svake putringen i gryta. Magnus strakte seg over bordet og tok hånden hans.
– Hva trenger du fra meg? spurte han.
– At du ikke ler.
– Jeg ler ikke.
– Du smiler.
– Jeg smiler fordi du har en mappe, sa Magnus. Ikke av deg. Aldri av deg. Vis meg mappen.
Eirik hentet PC-en. Det var virkelig en mappe, med undermapper. De satt tett sammen og leste, skulder mot skulder, mens buljongen ble mørkere på komfyren og kjøkkenvinduet duggtes til. Det viste seg at Eirik allerede hadde valgt: en Rocks-Off O-Boy, den minste og letteste i serien sin, smal, med en bred base som ikke kunne gli for langt inn, og en liten motor i den ytre delen, den som skulle ligge mot perineum.
– Produsenten kaller den en nybegynnermodell, sa Eirik. Det hørtes ut som en god start.
– Starten er viktig, sa Magnus. Alt jeg lager begynner med at man ikke har det travelt.
Han trykket på knappen og bestilte før Eirik rakk å angre, og så reiste han seg og skummet gryta igjen, selv om det heller ikke trengtes.
Pakken kom en onsdag, og Eirik ventet med å åpne den til Magnus kom hjem, like over midnatt, med lukten av brunet smør og frityr i håret. De åpnet den ved kjøkkenbordet som om det var en forsendelse man ikke helt stolte på.
Leketøyet var mindre enn Magnus hadde sett for seg. Glatt og fløyelsmykt, med en avrundet tupp, en smal hals og en bredere ytre del med små knotter, og i en kanal gjennom basen satt en liten sylinder stukket inn. Han veide den i hånden. Den veide nesten ingenting.
– Den er søt, sa han.
– Ikke si søt.
– Den er søt på en respektinngytende måte.
Han trykket på knappen. Ingenting skjedde. Han trykket igjen.
– Den er ødelagt.
– Den har en isolasjonsstrimmel, sa Eirik og tok den fra ham. Mellom batteriet og kontaktene. Så batteriet ikke lades ut på lageret.
Han skrudde av lokket på sylinderen, dro ut en gjennomsiktig plaststrimmel og skrudde lokket på igjen, nøye, med tre ekstra små vridninger. Magnus trykket på knappen igjen. Ingenting.
– Den er fortsatt ødelagt.
– Hold den inne, sa Eirik. Tre, fire sekunder. Det er en reiselås.
– Hvordan vet du det?
– Mappen.
Magnus holdt knappen inne, telte stille, og på fire våknet den i hånden hans med en summing som fikk dem begge til å skvette. Klokka var halv ett en onsdagsnatt, og de satt på kjøkkenet og lo så Eirik måtte tørke øynene med ermet på morgenkåpen. Magnus klikket seg videre gjennom modusene. Summing. Puls. Raskere puls. Noe som hørtes ut som en humle i en fyrstikkeske.
– Tilbake til den forrige, sa Eirik.
– Det går ikke. Den går bare framover.
– Da får du ta runden rundt.
– Det er en rundkjøring, sa Magnus og klikket seg rundt til de var tilbake, og da lo de igjen.
Så skrudde han den av og la den på bordet mellom dem, og latteren ebbet ut, og noe annet tok plassen dens.
– Ikke i natt, sa Eirik. Du er sliten. Og jeg vil ha tid.
– Søndag, sa Magnus. Da har vi en hel dag.
Batteriet var av en type som verken fantes på matbutikken eller på bensinstasjonen. Det sto i mappen også, at man burde kjøpe reservebatterier. Magnus fant dem til slutt i en liten jernvarehandel på vei til jobb dagen etter, et kort med to stykker, og kjøpte tre kort for sikkerhets skyld. Han bar dem i brystlomma på kokkejakka hele kvelden, og hver gang han kjente dem der, smilte han ned i sausen.
På søndag sto buljongen på komfyren igjen. Rundt sju om kvelden luktet hele leiligheten av den, mørkt og søtt og salt, og vinduene var dugget helt opp.
De dusjet sammen først. Magnus vasket leketøyet under kranen med lunkent vann og mild såpe – ikke oppvaskmiddel, hadde Eirik sagt, med mappens autoritet – og sjekket at lokket satt fast før han skylte det. Så vasket han Eirik, langsomt, ryggen og skulderbladene og korsryggen, til Eirik lente pannen mot flisene og sluttet å snakke.
På soverommet hadde Eirik lagt et håndkle over lakenet. På nattbordet sto en flaske vannbasert glidemiddel, leketøyet og et glass vann. Lampa var skrudd så langt ned det gikk. Han satte seg på sengekanten i bare boksershortsen og så ut slik han gjorde før et foredrag han selv skulle holde: samlet og livredd.
– Jeg er nervøs, sa han.
– Jeg vet.
– Tenk om jeg ikke kjenner noe. Tenk om jeg har lest tre hundre sider om ingenting.
Magnus satte seg ved siden av ham.
– Buljongen har åtte timer på seg, sa han. Den blir ikke bedre av at jeg skrur opp varmen. Vi har også åtte timer. Og kjenner du ingenting, så spiser vi buljong, og du har fortsatt den beste mappen i byen.
Eirik lo, og skuldrene sank en centimeter.
– Legg deg på magen, sa Magnus.
Han begynte med ryggen. Bare hendene, tørre og varme, i lange strøk fra nakken og ned langs ryggraden, ut over hoftene, opp igjen. Han presset tomlene inn i musklene rundt skulderbladene til Eirik stønnet ned i puta, og så lavere, i korsryggen, i den myke gropen over rumpeballene. Han tok seg god tid. Han kjente når Eirik sluttet å holde igjen, når åndedragene ble lengre og kroppen tyngre mot madrassen, som når en deig slutter å være spenstig og begynner å gi etter.
Han dro ned boksershortsen, og Eirik løftet hoftene for å hjelpe til.
– Greit så langt? spurte Magnus.
– Mm.
– Er det et ja?
– Det er et ja.
Magnus helte glidemiddel i hånden, rikelig, og varmet det mellom fingrene. Mappen hadde vært tydelig på det punktet, og han hadde ikke tenkt å spare. Han lot hånden hvile mot Eirik først, uten å bevege den, bare varme og tyngde, og så begynte han å sirkle, langsomt, utenpå. Eirik pustet ut, lenge.
– Si fra hvis du vil at jeg skal stoppe.
– Jeg sier fra.
Han sirklet til Eirik selv presset seg mot hånden. Da lot han en finger gli inn, bare et stykke, og ble der. Eirik spente seg og slapp igjen, og Magnus ventet til han kjente det skje innenfra, den myke ettergivenheten.
– Hvordan er det?
– Rart. Ikke dårlig. Rart.
Magnus lot fingeren gli dypere og bøyde den forsiktig mot navlen, slik mappen hadde beskrevet, og kjente noe: et fastere punkt, avrundet, som en kastanje under huden. Han trykket, knapt merkbart.
Eirik ga fra seg en lyd han aldri hadde laget før.
– Der, sa han inn i puta. Det er det. Det er ordet.
Magnus smilte i mørket og fortsatte, lett, rytmisk, og hoftene til Eirik begynte å bevege seg mot hånden, og det gikk lang tid før noen av dem sa noe mer.
– Jeg vil prøve den nå, sa Eirik til slutt. Stemmen var grov. Men jeg vil gjøre det selv. I hvert fall først.
Han la seg på siden med det øverste kneet trukket opp. Magnus smurte leketøyet grundig inn, mer glidemiddel enn han trodde trengtes og så litt til, og la det i hånden til Eirik. Han la sin egen hånd oppå og fulgte med, uten å styre.
Tuppen gled inn lettere enn han hadde ventet. Eirik stoppet ved halsen, pustet, fortsatte. Den bredere ytre delen la seg til rette mot huden bak pungen, og den ble liggende der av seg selv, stille, og Eirik slapp taket og lå helt stille.
– Ok? hvisket Magnus.
– Den sitter, sa Eirik. Den trykker akkurat der. Uten at jeg trenger å gjøre noe.
– Vil du at jeg skal skru den på?
Et øyeblikks nøling. Så:
– Ja. Laveste.
Magnus holdt knappen inne og telte stille til fire. Summingen var lav, nesten ingenting, men han så den gå gjennom kroppen til Eirik som strøm gjennom en ledning. Eirik grep tak i lakenet.
– Å, sa han. Og så ingenting mer på lenge.
Magnus la seg tett inntil ham bakfra, bryst mot rygg, og kysset nakken hans, og lot hånden vandre fram over magen hans og ned. Eirik var hard, hardere enn Magnus kunne huske at han hadde vært på lenge, og da Magnus lukket hånden rundt ham, krummet hele kroppen hans seg bakover mot Magnus.
– Neste, sa Eirik. Neste modus.
Magnus klikket. Pulsen kom, i bølger, og Eirik pustet i takt med den, og det var bra, det var veldig bra, og Magnus klikket igjen da han ba om det – og den nye modusen var hard og hakkete, og Eirik skrek til, «nei, nei, feil», og Magnus kjente latteren boble opp i dem begge samtidig.
– Rundkjøringen, gispet Eirik.
– Rundkjøringen, sa Magnus og klikket seg hele runden rundt, av og på, tilbake til den myke pulseringen, og Eirik lo fortsatt da latteren gikk over i noe annet.
Det bygget seg opp langsomt. Magnus strøk ham i samme langsomme takt som pulsen, presset lett mot den ytre delen med håndflaten innimellom, og spurte, og Eirik svarte med ja og mer og der og så ikke med ord i det hele tatt. Det var ikke slik Magnus hadde sett ham komme før. Det var dypere. Det begynte lenger inne og tok lengre tid, som om noe steg oppover gjennom ham i stedet for å renne ut, og da det endelig nådde fram, skalv Eirik så senga ristet med, lange bølger, den ene etter den andre, og han holdt fast i hånden til Magnus med begge sine.
– Av, sa han etterpå. Av, av, vær så snill.
Magnus skrudde den av med en gang. Stillheten var enorm. Han lot Eirik selv, da han var klar, dra den langsomt ut, og la den på håndkleet, og trakk dyna over dem begge.
Eirik lå med ansiktet mot halsen hans og pustet. Det tok flere minutter før han sa noe.
– Jeg fant ordet.
– Hvilket er det?
– Jeg sier det ikke. Det er mitt.
Magnus lo inn i håret hans.
– Neste gang, sa Eirik etter en stund, vil jeg gjøre det for deg. Hvis du vil.
Magnus tenkte på det. Han tenkte på fingeren, og kastanjen, og lyden Eirik hadde laget.
– Jeg vil, sa han.
Ved midnatt silte Magnus buljongen. De sto på kjøkkenet i morgenkåper og drakk den av boller, varm og mørk og helt klar, mens leketøyet lå på et håndkle på kjøkkenbenken, skylt og tørt med lokket godt skrudd på, og de tre kortene med reservebatterier lå ved siden av som et løfte.
– Den er god, sa Eirik.
– Den har fått ta tid, sa Magnus.
Novelle · Par
Ida har gjemt en pakke bak glasurboksene i verkstedet. Marte åpner den, blir stille lenge – og finner så fram en penn.
Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
