Vilkårene

Regnet hadde holdt på siden lunsj, og verkstedet luktet av det: våt leire, fuktig betong, den svake varmen fra brennovnen som sto og kjølnet i hjørnet. Ida satt ved dreieskiven med ermene brettet opp til albuene og en bolle foran seg som nektet å bli rund.

– Du har leire i håret, sa Marte fra døra.

– Jeg har leire overalt. Det er liksom hele poenget.

Marte satte fra seg dokumentmappen på den eneste stolen som ikke var dekket av avispapir, og hengte kåpen på kroken ved siden av forklærne til Ida. Hun kom rett fra en forhandling; det syntes på måten hun holdt skuldrene på, som om hun fortsatt satt ved et bord og ventet på at motparten skulle blunke først. Fire måneder hadde de vært sammen nå, og Ida hadde lært at det tok omtrent tjue minutter før den holdningen slapp. Noen ganger mindre, hvis man hjalp til.

– Det ligger en pakke på hylla, sa Ida uten å se opp. Bak glasurboksene.

– Til meg?

– Til oss. Liksom.

Skiven snurret. Ida holdt tomlene mot kanten av bollen og kjente at den endelig ga seg, at veggen reiste seg jevn og tynn mellom hendene hennes. Bak seg hørte hun esken, teipen som slapp med en rivende lyd, og så ingenting i det hele tatt. Stillheten varte så lenge at hun til slutt måtte skru av dreieskiven og snu seg.

Marte sto med en svart sele i den ene hånden og en tung, lys silikondildo i den andre, og hun holdt dem omtrent slik man holder to bevisgjenstander man ikke har fått noen instrukser om.

– Ok, sa Marte.

– Ok bra, eller ok som i «jeg ringer advokaten min»?

– Jeg er advokaten min. Hun snudde på dildoen og lot den veie i håndflaten. Den er … ambisiøs.

– Den er silikon tvers igjennom, sa Ida. Myk utenpå og stiv inni. Jeg leste meg opp. Jeg leste meg opp i tre kvelder, faktisk, og så tenkte jeg at hvis jeg leser én kveld til, kommer jeg aldri til å tørre å bestille.

Marte lo – den korte, forbausede latteren som Ida likte bedre enn nesten noe annet ved henne. Så satte hun seg på krakken ved siden av dreieskiven, med tingene i fanget, og så på Ida med det blikket hun hadde når hun virkelig lyttet.

– Fortell, sa hun. Hva tenkte du?

Ida tørket hendene på forkleet, noe som ikke hjalp. Leira hadde tørket i sprekkene rundt neglene, grå og ru.

– Du sa en ting. I sommer, på balkongen, da vi hadde drukket opp all teen og det begynte å lysne og ingen av oss orket å gå og legge oss. Du sa at du iblant savnet å bli fylt. Tatt, sa du. Og så ble du flau og sa at det hørtes ut som en dårlig roman.

– Det hørtes ut som en dårlig roman.

– Det hørtes ut som deg. Ida trakk pusten. Og jeg tenkte at jeg vil være den som gjør det. Ikke for å erstatte noe. Fordi jeg vil se deg sånn. Men bare hvis du vil. Vil du ikke, setter jeg den ved siden av glasurene og kaller den en skulptur.

Marte var stille en stund. Regnet trommet på takvinduet. Hun satte dildoen fra seg på arbeidsbenken – den ble stående av seg selv på sugekoppen, rak og alvorlig mellom to ubrente vaser, noe som fikk dem begge til å fnise – og brettet ut selen i fanget. Tre metallringer klirret i en liten pose.

– Tre ringer, sa hun.

– Fire, fem og seks centimeter. Man velger den som passer.

– Du har virkelig lest deg opp.

– Tre kvelder.

Marte fingret med spennene. Ida kunne se tankene bevege seg bak øynene hennes: hvordan hun veide, prøvde, formulerte om.

– Jeg vil, sa Marte til slutt. Jeg tror jeg vil veldig gjerne. Men jeg er trettiseks og har aldri gjort dette, og jeg vet ikke hvordan kroppen min kommer til å reagere, og jeg vil ikke at det skal bli en prestasjon. Jeg har nok av prestasjoner.

– Da gjør vi det ikke til en.

– Hvordan da?

Ida tenkte seg om.

– Du er jo jurist, sa hun. Skriv vilkår.

Marte så på henne. Så strakte hun seg etter pennen som lå blant glasurprøvene og den første papirlappen hun fant – en brun pose fra bakeriet på hjørnet – og begynte å skrive med den pene, skrå håndskriften sin.

– Punkt én, leste hun høyt mens hun skrev. Hver av partene kan når som helst avbryte uten å oppgi grunn.

– Godkjent.

– Punkt to. Ordet for å stoppe er «pause». Ikke «nei», for jeg sier nei når jeg mener herregud, og det vet du.

– Det vet jeg.

– Punkt tre. Det er tillatt å le.

– Nødvendig, heller.

– Punkt fire. Hun nølte med pennen over papiret. Vi begynner med hendene dine. Og den der – hun nikket mot arbeidsbenken – kommer inn i bildet først når jeg sier fra.

Ida tok pennen ut av hånden hennes og la til et femte punkt med de leirflekkete fingrene sine, som satte grå avtrykk på det brune papiret: Masse glidemiddel. Vannbasert. Silikon mot silikon er ingen god idé.

Marte leste og smilte.

– Tre kvelder, sa hun.

– Jeg har sagt det.

Marte brettet sammen posen og stakk den i innerlomma på dressjakka, der hun pleide å ha visittkortene sine.

– Lørdag, sa hun. Hos meg. Jeg har bedre sengetøy.

6,6

Selen i novellen

You2Toys Universal Harness

O-ringsele med tre utskiftbare metallringer på 4, 5 og 6 centimeter og et midjebånd som går opp til 155 centimeter. Dildoen selges separat.

Lavest pris 299 NOK

Vis pris hos Vuxen

Les anmeldelsen →

Pris sjekket 26. september 2026

✦ ✦ ✦

Leiligheten til Marte lå øverst i et gammelt murhus, med skråtak og et vindu mot bakgården der regnet samlet seg i takrennene og pratet for seg selv. Ida hadde vært der mange ganger, men i kveld så hun alt som for første gang: lampa med det gule skjæret sitt, senga med det hvite sengetøyet Marte hadde skrytt av, den brune posen med vilkårene som lå glattet ut på nattbordet under et glass vann.

De hadde vasket dildoen sammen på kjøkkenet, i lunkent vann og såpe, og det hadde vært mer intimt enn Ida hadde trodd: Martes hender rundt silikonet, hennes egne rundt Martes, latteren da den gled ut av grepet og spratt i vasken med en lyd som fikk naboens hund til å bjeffe. Nå lå den på et håndkle på senga, ved siden av selen og en flaske vannbasert glidemiddel.

– Du først, sa Marte. Jeg vil se hvordan den sitter.

Ida dro av seg genseren og jeansen og sto der i bare trusa, plutselig bevisst på hver eneste centimeter hud. Hun steg inn i selen, dro den opp over lårene og strammet midjebåndet. Det tok tre forsøk å få lårstroppene riktig, og på det andre satt hele konstruksjonen så skjevt at metallringen pekte rett mot garderobeskapet.

– Den sikter på vinterstøvlene dine, sa Ida.

– De får klare seg selv.

Hun valgte femcentimetersringen og presset dildoen gjennom den nedenfra til sugekoppen tok imot mot platen. Den satt. Hun slapp den forsiktig, og den ble stående, tung og lys mot magen hennes, og beveget seg bare når hun pustet.

Marte hadde satt seg på sengekanten. Hun sa ingenting, og Ida var på vei til å spøke bort stillheten da hun så ansiktet til Marte: det åpne, nesten forbløffede blikket, leppene som hadde skilt seg.

– Kom hit, sa Marte lavt.

Ida gikk bort. Marte la hendene på hoftene hennes, rett over stroppene, og trakk henne nærmere til dildoen hvilte mot brystbeinet hennes. Hun lente hodet bakover og så opp.

– Hvordan føles det? spurte hun.

– Rart. Bra. Som å ha på seg noen andres klær og oppdage at de passer.

– Du ser ut som en som bestemmer ting.

– Det gjør jeg ikke. Du skrev vilkårene.

– Punkt fire, sa Marte. Begynn med hendene.

Hun la seg på ryggen, og Ida fulgte etter, knelte mellom beina hennes med selen på, og det første minuttet var klønete på den måten som bare er ømt: dildoen som kom i veien når hun lente seg fram for å kysse henne, Marte som fniste mot munnen hennes, Ida som til slutt måtte føre den til side med hånden, som en grein man bøyer unna på en skogssti.

Så sluttet de å le.

Ida kysset halsen hennes, kragebeina, den myke huden under brystene. Marte luktet av såpen sin og av noe varmere under, noe som bare var henne. Pusten hennes forandret seg da Ida dro trusa ned over hoftene – ble langsommere, dypere – og da Ida lot fingrene gli over henne, var hun allerede våt og varm som en kopp man holder rundt med begge hender.

– Ok? hvisket Ida.

– Mer enn ok.

Hun tok på henne lenge. Sirklet, gled, lot to fingre finne veien inn og bli der, bøyde, mens tommelen lå igjen mot klitoris. Marte beveget hoftene mot hånden hennes, først forsiktig, så mindre forsiktig. Regnet slo mot vinduet. Et sted i huset skrudde noen på en dusj, og lyden gikk gjennom rørene i veggene som en fjern foss.

– Nå, sa Marte til slutt. Stemmen var tykk. Jeg vil ha den nå.

Ida trakk ut fingrene, langsomt, og strakte seg etter glidemiddelet. Hun helte det i håndflaten og varmet det en stund før hun strøk det langs dildoen, fra tuppen og ned mot ringen, og Marte så på, støttet på albuene, med røde kinn.

– Det der, sa Marte, er det heteste jeg har sett i hele mitt liv.

– Jeg smører inn et leketøy.

– Nettopp det.

Ida flyttet seg nærmere, la seg til rette mellom lårene til Marte og styrte tuppen med hånden til den hvilte mot henne. Der stoppet hun.

– Si fra, sa hun.

– Langsomt.

Hun presset, så vidt. Kjente motstanden og så hvordan den ga etter, hvordan Marte åpnet seg rundt den, og hun så det mer enn hun kjente det. Det var det merkeligste: å bevege seg og ikke kjenne noe i selve leketøyet, men kjenne alt annet. Lårene til Marte som spente seg mot hoftene hennes. Den lille lyden i halsen til Marte. Stroppene som trakk, og platen som presset mot hennes eget skambein.

– Hvordan føles det?

– Stort, sa Marte og pustet ut. Vent.

Ida ventet. Hun holdt seg helt i ro, med hendene på hver sin side av skuldrene til Marte, og så Marte lukke øynene og puste. Tre ganger. Fire.

– Ok, sa Marte. Litt til.

Det tok tid, og Ida hadde ikke hastverk. Hun hadde sittet ved dreieskiven i elleve år og visste at det man tvang, sprakk; man ventet på materialet og lot det komme til en. Hun gled én centimeter om gangen, stoppet, trakk seg litt tilbake, kom litt lenger, og da hun til slutt lå stille mot Marte, hofte mot hofte, hørte hun Marte le lavt og forundret rett ut i rommet.

– Punkt tre, sa Marte. Unnskyld. Det er bare så … fullt.

– Godt fullt?

– Så godt.

Ida begynte å bevege seg. Kort og langsomt først, knapt mer enn en vugging, og Marte svarte med hoftene. Rytmen fant dem heller enn omvendt. For hver bevegelse gned platen mot Ida selv, et butt og iherdig trykk som bygde opp noe i henne også, og det hadde hun ikke regnet med – hun hadde trodd at dette skulle handle om Marte. Men det handlet om dem begge. Om neglene til Marte i ryggen hennes og hennes egne åndedrag som ble stadig kortere.

– Dypere, sa Marte. Og så: – Nei – herregud – nei, fortsett, det var et herregud-nei.

– Jeg vet, sa Ida og kunne ikke la være å smile. Det står i avtalen.

Marte førte sin egen hånd ned mellom dem og strøk seg selv, raskt og presist, og Ida så på mens hun beveget seg i henne med dype, langsomme støt som Marte møtte, og tenkte at hun aldri hadde sett noe så vakkert: kvinnen fra forhandlingsbordet, helt oppløst, med hodet kastet bakover mot det fine sengetøyet og håret spredt utover som blekk.

Marte kom med en lyd Ida aldri hadde hørt fra henne før, lang og brutt, og kroppen lukket seg rundt dildoen så Ida kjente det helt inn i selen, gjennom platen, som en bølge som går gjennom en brygge. Ida holdt seg i ro gjennom det og holdt rundt henne, og da Marte til slutt sank ned i madrassen og trakk et skjelvende pust, trakk hun seg ut, langsomt, langsomt, mens Marte grep etter håndleddet hennes.

– Bli, sa Marte. Ikke i meg. Her.

Ida la seg ved siden av henne med selen fortsatt på, og dildoen vippet latterlig mot taket, og de lo så senga ristet.

8,6

Leketøyet i novellen

King Cock Elite 20 cm Silicone Dual Density Cock – Light

Silikon i dobbel tetthet – myk ytterhud over en stiv kjerne – med en sugekopp som produsenten oppgir fungerer i de fleste seler. Produsenten anbefaler vannbasert glidemiddel.

Lavest pris 820 NOK

Vis pris hos Nytelse

Les anmeldelsen →

Pris sjekket 26. september 2026

✦ ✦ ✦

Etterpå sto de på badet i hvert sitt håndkle. Ida vasket dildoen i vasken med lunkent vann og såpe, grundig, og Marte satt på toalettlokket med selen i fanget og tørket av den med en fuktig klut, spenne for spenne, som om hun arbeidet seg gjennom et vedlegg.

– Den skal ikke senkes ned i vann, sa Ida. Bare tørkes av.

– Tre kvelder, sa Marte.

– Fire, hvis man regner med i kveld.

Marte hengte selen over radiatoren og ble stående med hånden på den. Hun så på Ida i speilet, og Ida så at skuldrene var nede nå, helt ned, slik de sjelden var.

– Jeg vil gjøre et tillegg til avtalen, sa Marte.

– Nå?

– Nå.

Hun gikk ut på soverommet og kom tilbake med den brune posen og pennen, og skrev med papiret mot flisene. Så rakte hun den over. Under Idas leirflekkete femte punkt sto det nå, med den pene, skrå håndskriften:

6. Neste gang er det jeg som har den på.

Ida leste det to ganger. Så brettet hun sammen posen og la den i hånden til Marte.

– Godkjent, sa hun.