Novelle · Avstand
Ingrid og Jonas ses annenhver helg og savner hverandre resten av tiden. To pakker krysser hverandre i posten, og en videosamtale som begynner med latter, ender et helt annet sted.
Pakken lå i postkassen hennes på onsdag, klemt mellom en strømregning og en reklamebrosjyre for kjøkkenfronter. Ingrid tok den opp med to fingre og leste avsenderen i heisen, og så leste hun den igjen, og så sto hun i gangen med kåpen på og pakken i hendene og kjente at det kriblet i nakken.
Hun var trettito og arkitekt, og akkurat denne uka var hun mest et par øyne som stirret på en modell av et badeanlegg i målestokk en til to hundre. Hun hadde gått hjemmefra halv åtte og kommet hjem ti på ni, hun hadde lim på pekefingeren og en blyantstump bak øret som hun hadde glemt at satt der. Hun satte seg på gulvet i gangen uten å ta av seg skoene og åpnet pakken.
Inni lå en eske, og i esken lå noe rosa i silikon, formet som et avlangt egg med en lang, bøyd hale. Under den lå en lapp, skrevet med den kantete håndskriften hans, den han sa kom av tolv år med journalnotater.
Lush 3. Lades med den magnetiske ledningen. Lørdag klokka ni? Bare hvis du vil. Ellers ringer jeg uansett. /J
Hun leste lappen tre ganger. Så ringte hun ham.
Det gikk fem ring før han svarte, og han hørtes andpusten ut, som om han akkurat hadde kommet inn døra.
– Hei, sa han. Er du hjemme?
– Jeg sitter på gulvet i gangen.
– Hvorfor sitter du på gulvet?
– Fordi noen har sendt meg en rosa ting med hale.
Det ble stille i røret. Hun hørte ham sette fra seg noe, en veske kanskje, og hun hørte kjøleskapsdøra, som han alltid åpnet aller først når han kom hjem fra en vakt, som om maten kunne ha forandret seg mens han var borte.
– Den kom, sa han.
– Den kom.
– Og?
Hun snudde på den i hånda. Den var glatt og litt tyngre enn hun hadde trodd, og halen bøyde seg ikke hvordan som helst, den var fastere enn den så ut.
– Jonas, sa hun. Jeg sendte deg en pakke på mandag.
– Hva slags pakke?
– Det får du se. Den burde komme i morgen.
– Ingrid. Stemmen hans hadde sunket. Hva slags pakke?
– Samme idé, sa hun, og hun begynte å le, og så lo han også, den hese latteren han hadde når han var trøtt. De hadde fått samme tanke, samme uke, fire hundre kilometer fra hverandre, uten å si et ord om det. Det føltes både fjollete og helt, helt riktig.
De hadde møtt hverandre for to år siden på en perrong. Toget hadde vært tre timer forsinket, og han hadde delt termosen sin, og hun hadde forklart hvorfor stasjonsbygningen de sto i, var bygget feil, og han hadde lyttet som om det var det mest interessante han noen gang hadde hørt. Siden da hadde de levd i hver sin by og på toget imellom. Annenhver helg. Noen ganger oftere, når turnusen hans tillot det. Noen ganger sjeldnere, når konkurranseutkastene hennes spiste opp alt.
Det var ikke selve lengselen som var vanskelig, hadde hun tenkt mange ganger. Det var at lengselen ikke hadde noe sted å gjøre av seg. Man kunne snakke i telefonen. Man kunne sende bilder. Men kroppen ble liksom stående utenfor.
– Lørdag klokka ni, sa hun.
– Du trenger ikke bestemme deg nå.
– Jeg har allerede bestemt meg. Hun holdt den rosa tingen opp mot taklampen i gangen. Men hvis det føles dumt, slutter vi. Og hvis det føles rart, snakker vi om det. Og hvis en av oss begynner å le for mye, så...
– Så ler vi, sa han. Det er lov å le.
På lørdag klokka ti på ni satt hun på senga i leiligheten sin med PC-en i fanget og flyttet den for sjuende gang. Vinkelen var feil. Hvis hun satte den på nattbordet, syntes bare haka hennes. Hvis hun satte den på senga, syntes taklampen, som var stygg og som hun hadde tenkt å bytte i tre år. Til slutt la hun den på en stabel bøker på en stol ved fotenden, og sånn fikk det bli.
Hun hadde dusjet. Hun hadde ladet leketøyet på torsdag og ladet det igjen i dag for sikkerhets skyld. Hun hadde lastet ned appen, Lovense Remote, koblet leketøyet til telefonen sin og så sendt ham en invitasjon, og hun hadde stirret på det grønne symbolet som viste at de var koblet til hverandre, som om det var et kjærlighetsbrev.
Klokka ni presis ringte det.
Han satt i senga si. Rommet hans var mindre enn hennes, med en lampe med gul skjerm som gjorde alt varmt, og han hadde på seg en grå T-skjorte og hadde fuktet håret. Han hadde hatt dagvakt, sju til halv fire, og han hadde sovet en time etterpå, det så hun på kinnet der puta hadde satt et merke.
– Hei, sa han.
– Hei.
Så sa ingen av dem noe som helst på en lang stund. De bare så på hverandre. Hun hadde savnet ansiktet hans på en måte som ikke lot seg forklare. Det var så lett å glemme detaljer: at han hadde et lite arr i det ene øyenbrynet, at han rynket på nesen når han var nervøs. Han rynket på nesen nå.
– Jeg er kjempenervøs, sa hun.
– Gudskjelov, sa han. Jeg også.
Hun lo, og noe løsnet i brystet.
– Din kom, altså?
Han strakte seg ut av bildet og holdt den opp. Den var svart og omtrent like stor som en termos, med en åpning i den ene enden og to små knapper på toppen. Satisfyer Men Vibration+. Hun hadde sittet lenge foran skjermen før hun valgte den, hun hadde lest om fjorten forskjellige programmer og en hviskemodus og en app, og hun hadde tenkt på veggene hans, som var så tynne at han kunne høre naboen nyse.
– Den har hviskemodus, sa hun.
– Jeg så det. Han smilte skjevt. Jeg tolker det som en kommentar om naboen min.
– Jeg tolker det som omtanke.
Han la den til side, innen rekkevidde. Hun så at han hadde satt fram en flaske glidemiddel på nattbordet, vannbasert, og det rørte henne på en fjollete måte at han hadde lest seg opp.
– Vil du begynne? spurte han. Vi kan også bare prate. Det har vi gjort før, og det var fint.
– Nei, sa hun. Jeg vil begynne.
Hun lente seg tilbake mot putene. Hun hadde på seg en singlet og en myk bukse og følte seg plutselig teit, hun hadde tenkt på å ta på seg noe finere, men så tenkt at det var henne, det var jo henne han ville se. Hun dro ned buksa og trusa under dyna, uten at det syntes, og tok det rosa leketøyet fra nattbordet.
– Vent, sa hun. Jeg skal bare... Lukk øynene.
– Lukke øynene? Hele poenget er jo at jeg ...
– Lukk øynene i ti sekunder, Jonas.
Han lukket øynene. Hun helte litt glidemiddel på den og førte den inn, og den gled inn lettere enn hun hadde trodd, og halen ble liggende utenpå, fast og bøyd, og egget lå der inne mot et sted som gjorde henne helt stille et øyeblikk. Hun trakk opp dyna igjen.
– Ok, sa hun. Du kan se.
Han åpnet øynene. Han så på henne, på dyna, på ansiktet hennes, som hun visste var rødt.
– Er den inne?
– Den er inne.
– Hvordan kjennes det?
– Som ingenting. Som å ha en ... Hun lette etter ordene. Som å ha en hemmelighet.
Han så ned på telefonen sin. Hun så tommelen hans bevege seg, og så kom det, en lett summing dypt inne i henne, og hun skvatt så PC-en på stolen vippet og bildet svingte og han bare så taket, den stygge taklampen, og hun lo så hun måtte holde seg på magen.
– Ingrid? hørte hun stemmen hans. Ingrid, jeg ser bare lampen din!
– Den er stygg, sa hun mellom latterkulene. Jeg vet at den er stygg.
– Var det for mye? Jeg tok det laveste.
– Det var ikke for mye. Hun rettet på PC-en. Det var bare... overraskende. Den er i meg, og du er der. Det er det mest uvirkelige jeg har vært med på.
Han så på henne, og han lo ikke lenger, men han smilte med hele ansiktet.
– Si fra hvis jeg skal slutte, sa han.
– Jeg sier fra. Gjør det igjen.
Han gjorde det igjen.
Denne gangen var hun forberedt, eller trodde hun var det. Summingen kom lavt og jevnt, og hun lå helt stille og kjente det. Det var noe med at hun ikke styrte det selv. Hun visste ikke når det ville endre seg, hun kunne bare se på ansiktet hans og gjette. Han hadde telefonen i den ene hånda og så på henne, ikke på skjermen, og hun så tommelen hans bevege seg nesten umerkelig, og et sekund senere kjente hun det inni seg. Opp. Litt til. Tommelen hans i en annen by, pulsen hans i kroppen hennes.
– Fortell, sa han lavt.
– Det er... Hun lukket øynene. Det er som når du ligger bak meg. Og bare holder hånda der. Og ikke rører den.
Han pustet ut. Hun hørte det tydelig i høyttaleren, et langt utpust, og da hun åpnet øynene, så hun at den andre hånda hans hadde gleden ned under hans egen dyne.
– Jonas, sa hun.
– Ja.
– Ta fram din.
Han så på henne. Han rynket ikke på nesen lenger. Han strakte seg etter det svarte leketøyet og glidemiddelet, og han sa, med litt skeiv stemme, at nå var det hun som måtte lukke øynene, og hun sa nei. Hun sa at hun ville se. Han lo litt, litt flau, og så skjøv han dyna til side.
Hun hadde sett ham naken hundrevis av ganger, men aldri sånn, gjennom en skjerm, alene på rommet sitt under den gule lampen, med blikket festet på henne. Han var hard. Han helte glidemiddel i åpningen på leketøyet og førte det ned over seg, sakte, og hun så kjeven hans stramme seg.
– Trykk på knappen, sa hun. Den øverste.
Han trykket. Hun hørte en lav brumming gjennom høyttaleren, og han trakk pusten inn mellom tennene.
– Hvilket program er det?
– Ett, tror jeg.
– Det finnes fjorten, sa hun. Jeg vil at du går til fem.
Han så på henne. Så trykket han, fire ganger, og hun telte stille med ham, og på fem endret lyden seg til en pulsering, og han bøyde hodet bakover mot veggen.
– Du har lest bruksanvisningen, sa han med lukkede øyne.
– Jeg er arkitekt, sa hun. Jeg leser alltid bruksanvisningen.
Han lo, en latter som gikk over i et stønn, og i samme øyeblikk, kanskje uten å tenke over det, dro han tommelen oppover på telefonen, og det som skjedde inni henne, fikk henne til å gripe tak i lakenet. Halen lå mot henne utenpå og egget presset inni, og da han skrudde opp, gikk det gjennom henne som strøm.
– Unnskyld, sa han. Var det for...
– Nei. Behold det. Behold det der.
Nå sluttet de å snakke så mye. Det fantes bare lydene. Pusten hans i høyttaleren, den svake brummingen fra leketøyet hans, hennes egen stemme som hun hørte komme ut av henne og som hun ikke prøvde å holde tilbake, for her fantes ingen tynne vegger, her fantes bare han. Hun skjøv dyna helt til side. Hun ville at han skulle se. Hun ville at han skulle se hvordan hoftene hennes beveget seg mot ingenting, mot ham, og hun så på ansiktet hans at han så det, og det gjorde det dobbelt.
Han skrudde ned intensiteten. Hun protesterte, en lyd uten ord, og han sa med tykk stemme at han ville at det skulle vare, at han ville at det skulle bli lenge. Hun forsto. Han lot det synke og stige, synke og stige, og hver gang det steg, kom det litt høyere enn forrige gang, og hver gang det sank, kjentes tomheten etterpå som noe eget.
Hun la hånda på magen og så lenger ned, og hun holdt den mot halen, presset den nærmere, og hun så inn i kameraet, inn i øynene hans, selv om det bare var et objektiv, selv om han var fire hundre kilometer unna.
– Bytt program, sa hun andpusten. Bytt til ni.
Han trykket, og hun telte ikke lenger, og hun så ham bytte, hørte brummingen skifte karakter til noe tettere og dypere, og han sa navnet hennes på en måte hun aldri hadde hørt ham si det.
– Ingrid, jeg er nær.
– Ikke ennå. Hun hørte sin egen stemme, ugjenkjennelig. Vent på meg. Opp. Vær så snill. Helt opp.
Han dro tommelen helt opp.
Det var som å falle oppover. Hun kom med ryggen bøyd og den ene hånda i lakenet og den andre over munnen, selv om det ikke trengtes, og det sluttet ikke, det bare fortsatte i en lang, skjelvende bølge som gikk gjennom henne fra stedet der egget lå og ut i fingertuppene, og gjennom alt det hørte hun ham, pusten hans som brast, stemmen hans, og da hun kunne se igjen, så hun ham ligge med hodet mot veggen og øynene lukket, helt stille.
Han skrudde ned til null. Hun kjente stillheten inni seg som en tomhet og et ekko på samme tid.
De lå slik lenge uten å si noe. Hun trakk opp dyna igjen, trakk leketøyet forsiktig ut og la det på et håndkle. Han hadde slått av sitt og lagt det på nattbordet og trukket et pledd over seg, og han så på henne gjennom skjermen med tunge øyelokk.
– Hei, sa han.
– Hei, sa hun, og så lo de begge to igjen, men dette var en annen latter, lav og trøtt og full av noe.
– Var det rart? spurte han.
Hun tenkte seg om. Det var viktig å svare ærlig.
– Det var rart i fem minutter, sa hun. Så var det bare deg.
Han nikket. Hun så at øynene hans var blanke, og hun sa ingenting om det.
– Jeg har fri på fredag, sa han etter en stund. Jeg tar toget som går kvart over seks.
– Da er du framme halv elleve.
– Jeg vet. Han smilte. Jeg kommer til å ha med meg en telefon. Og du kommer til å ha den på deg på middagen med kollegaene dine på lørdag.
Hun løftet øyenbrynene.
– Hvem har sagt at jeg skal ha den på meg på middagen?
– Ingen, sa han. Det var et spørsmål.
Hun så på ham, den gule lampen, merket etter puta på kinnet som nesten var borte nå, hånda som lå på pleddet ved siden av telefonen.
– Ja, sa hun. Svaret er ja.
Før de la på, vasket de leketøyene sine med lunkent vann og såpe, hver på sitt bad, og de lot samtalen stå på hele tiden, telefonene lent mot hver sin såpeskål, og snakket om ingenting. Om pasienten hans som hadde sunget en hel opera om morgenen. Om badeanlegget og om at taket fortsatt var feil. Om at toget kvart over seks pleide å gå i rute, som regel, men ikke alltid, og at hun skulle ta med en termos til perrongen hvis det var forsinket.
Klokka var nesten tolv da de la på. Hun ble liggende lenge i senga og se på taklampen. Den var stygg. Hun tenkte at hun skulle bytte den før han kom.
Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
Novelle · Solo
Ni år tok slutt uten at noen gjorde noe galt. Nå har Marte en leilighet som lukter maling, en fiken som protesterer og en pakke som venter på kjøkkenbenken mens regnet pisker mot ruta.
