Novelle · Solo
Ni år tok slutt uten at noen gjorde noe galt. Nå har Marte en leilighet som lukter maling, en fiken som protesterer og en pakke som venter på kjøkkenbenken mens regnet pisker mot ruta.
Pakken sto lent mot døra da Marte kom hjem, våt i hjørnene og med navnet hennes skrevet med blokkbokstaver av noen som tydeligvis hadde hatt det travelt. Naboen på den andre siden av trappeoppgangen, en pensjonert skipskaptein som hilste på alle med den samme vennlige mistenksomheten, åpnet døra si i nøyaktig samme øyeblikk som hun bøyde seg ned etter den.
«Mye regn i kveld», sa han.
«Veldig mye», sa hun og holdt esken inntil brystet som om den inneholdt noe skjørt. Noe den på en måte gjorde.
Inne i leiligheten luktet det fortsatt svakt av maling. Hun hadde bodd der i sju uker, siden hun og Thomas til slutt hadde sagt høyt det de begge hadde visst i et år: at ni år kan ta slutt uten at noen har gjort noe galt. Han hadde fått sofaen. Hun hadde fått kaffetrakteren og den store fikenen, som ingen av dem egentlig hadde likt, men som ingen av dem ville etterlate seg. Nå sto den ved vinduet og felte ett blad i uka, demonstrativt, som en leieboer som ikke hadde godkjent flyttingen.
Hun satte pakken på kjøkkenbenken, hengte opp den våte kåpen og satte på tevann. Så på pakken. Satte seg. Så igjen.
Det var Hanne som hadde bestemt det, selvfølgelig. Tre uker tidligere, over to altfor store boller nudler, hadde Hanne lent seg over bordet og spurt, uten forvarsel som vanlig: «Når fikk du sist en orgasme som ingen andre planla?»
Marte hadde åpnet munnen for å svare og oppdaget at hun måtte tenke seg om. Hanne hadde sett det. Hanne så alt; hun var jordmor og hadde, som hun selv sa det, sett mer av folk enn folk selv.
«Nettopp», hadde hun sagt og tørket av pinnene på servietten. «Jeg sender deg en lenke.»
Lenken gikk til en Womanizer Premium 2 i en vinrød farge som Hanne beskrev som «voksen, men ikke kjedelig, akkurat som deg». Marte hadde lest anmeldelser tre kvelder på rad, grundig, som om det gjaldt en oppvaskmaskin, og til slutt trykket på kjøp en natt klokka halv ett med hjertet hamrende, som om noen sto bak henne og så på.
Nå skar hun opp tapen med brødkniven. Inni lå en diskret eske, og i esken lå den: mindre enn hun hadde trodd, myk og kjølig i hånda, vinrød med en smal gullfarget list langs oversiden. Den så ut som noe man kunne ha i veska ved siden av leppestiften. Den så, tenkte hun, slett ikke ut som noe som skulle forandre noe som helst.
I esken lå det også et ekstra stimuleringshode. Hun brettet ut hurtigguiden. To størrelser, S og M, så man kunne velge passformen. Hun lo høyt, alene på kjøkkenet. Ni år med en mann som aldri hadde spurt, og nå spurte en liten vinrød dings hvilken størrelse hun brukte.
Hun koblet til den magnetiske ladekabelen og så den lille lampen tennes. Fire timers brukstid, sto det. Hun regnet etter og kom fram til at det var lenger enn det forrige forholdet hennes hadde orket å holde seg våkent en vanlig lørdagskveld, og så skammet hun seg litt fordi det var morsomt, og så sluttet hun å skamme seg.
Teen ble kald mens hun leste om fjorten intensitetstrinn, om autopilotprogrammer og om noe som het Smart Silence. Utenfor slo regnet mot ruta i bølger, som om noen sto der ute og kastet det i bøttevis.
Hun ventet til klokka ni, fordi det føltes mer anstendig, og lo av seg selv for at hun i det hele tatt tenkte slik. Anstendig overfor hvem? Fikenen?
Hun dusjet lenge og varmt. I det duggete speilet så hun seg selv i konturer: skuldrene som alltid satt for høyt etter en dag ved tegnebordet, det lille arret på kneet etter en skiulykke for ti år siden, hoftene som Thomas en gang hadde kalt «solide» og trodd var et kompliment. Trettifire år gammel, landskapsarkitekt, nylig singel, og hun hadde ikke sett på sin egen kropp på denne måten på veldig lenge. Ikke for å vurdere den. Bare for å se den.
Hun trakk på seg den gamle, altfor store T-skjorta hun alltid sov i. Sto i døråpningen til soverommet. Trakk den av seg igjen og kastet den på stolen.
På nattbordet tente hun et stearinlys, et sånt Thomas aldri hadde villet ha på soverommet fordi røykvarsleren var følsom og han var enda mer følsom. Flammen blafret og la seg så til rette. Gatelykta utenfor lyste gjennom den våte ruta og malte rennende mønstre i taket, små elver som delte seg og møttes igjen.
Ved siden av lyset sto en flaske pjur Aqua. «Og kjøp et vannbasert glid som funker med leketøy», hadde Hanne sagt. «Du takker meg etterpå.» Marte hadde kjøpt det og satt det der allerede i forgårs, som rekvisitt til et stykke hun ikke visste om hun turte å spille.
Hun la seg ned på de rene lakenene. Kjølig mot ryggen, varmt i rommet. Regnet hørtes ut som applaus på avstand.
Først rørte hun ikke leketøyet i det hele tatt. Hun lot hendene gå dit de ville, sakte, over magen og opp til brystene, som om hun hilste på noen hun ikke hadde truffet på lenge. Brystvortene trakk seg sammen under fingertuppene. Hun pustet ut, dypere enn hun hadde gjort hele dagen, og kjente at noe i henne løsnet, en knute hun ikke engang hadde visst at hun bar på.
Så tok hun den opp. Trykket på knappen. En liten lampe tentes. Ingenting skjedde.
Hun trykket igjen. Lampen lyste. Fortsatt ingenting.
«Nei», sa hun høyt til taket. «Ikke si at du er ødelagt. Ikke i kveld.»
Så husket hun det. Smart Silence. Den startet først når den lå mot huden. Hun hadde lest det på kjøkkenet for en time siden og glemt det i samme sekund som hun ble nervøs, noe som var så typisk henne at hun fniste.
Hun dryppet litt glid på den myke åpningen i toppen, smurte resten ut med to fingre der den skulle være, og kjente hvor kjølig det var før hennes egen varme tok over. Så senket hun den ned, forsiktig, til silikonet omsluttet klitoris.
Den våknet.
Det var ikke vibrasjon, ikke slik hun hadde ventet. Det var et slags pulserende sug, rytmisk og lett, som om noen uten kropp pustet mot henne. På første trinn var det nesten ingenting, en kiling, et spørsmål. Hun lo igjen, men latteren ble kortere denne gangen og endte i et innpust.
Hun trykket på pluss.
To. Tre. Noe dro i henne nå, ikke på overflaten, men lenger inne, som om pulsen fant en vei bakover gjennom henne. Hun kjente at hun svulmet under det myke silikonet, at hun ble våt på ordentlig, varm og glatt, og at hoftene løftet seg av seg selv en centimeter fra madrassen.
Hun endret vinkelen for å se hva som skjedde, mistet kontakten, og leketøyet ble straks stille i hånda. «Seriøst, altså», mumlet hun og la den tilbake, og den våknet igjen, lydig som en hund. Hun skjønte snart trikset: å holde den i ro, la den gjøre jobben, slutte å prøve å prestere.
Fire. Fem. Hun grep tak i lakenet med den ledige hånda.
Det var her, tenkte hun med den siste klare delen av hjernen som fortsatt tenkte, at hun pleide å begynne å lage lister. Kjøpe melk. Svare på e-posten fra kommunen. Sjekke om Thomas hadde fått hentet vinterdekkene sine. Men listene kom ikke. Det var ikke plass til dem. Det fantes bare pulsen og varmen og lyden av regnet og hennes egen pust, som ble tettere og høyere og ikke lenger hørtes ut som hennes.
Seks.
Hun kom så fort at det nesten var uhøflig. Det begynte som et drag under navlen, en sammentrekning som bygde seg opp og bygde seg opp til den ikke kunne holde imot lenger, og så falt den, i lange bølger som gikk ut i lårene og opp i magen og ut i fingrene som holdt i lakenet. Hun hørte seg selv lage en lyd hun aldri hadde hørt før, lav og åpen og helt uten sjenanse.
Så lå hun helt stille, med leketøyet stille på magen, og peste mot taket.
«Fire minutter», sa hun til ingen. «Fire. Minutter.»
Hun tenkte på skipskapteinen på den andre siden av trappeoppgangen og håpet at veggene var så tykke som megleren hadde lovet. Så tenkte hun at det fikk de være eller ikke være. Hun hadde betalt for denne leiligheten og denne kvelden, og begge var hennes.
Det var nysgjerrigheten som fikk henne til å strekke seg etter den igjen. Fjorten trinn, og hun hadde kommet til seks. Hun hadde alltid vært den som leste hele bruksanvisningen, den som gikk gjennom hver eneste sal på museet, den som ikke klarte å legge fra seg en bok på side to hundre.
Hun byttet til det minste hodet, S, mest for å se om det gjorde noen forskjell. Det gjorde det. Det satt tettere, mer presist, som en finger som visste nøyaktig hvor den skulle være. Hun la seg på siden med det ene kneet trukket opp og puta mellom lårene, slik hun hadde ligget når hun var alene på helt andre måter, i helt andre år.
Denne gangen prøvde hun autopiloten. Hun trykket på knappen og overga seg til noe som ikke hadde noen meninger om henne. Det var en merkelig befriende tanke. Leketøyet visste ingenting om vinterdekkene eller eksen hennes eller at hun hadde glemt å vanne fikenen. Det vekslet bare, rolig og uforutsigbart, mellom lett og tyngre, mellom spørsmål og svar, og hver gang hun trodde hun hadde skjønt mønsteret, endret det seg.
Hun lot det holde på lenge. Hun lot det ta henne nesten helt opp og så trekke seg tilbake igjen, som tidevann. Hun rørte ved brystene sine, dro tommelen over en brystvorte til den ble hard, lot så hånda gli ned over hoftebeinet og inn mellom lårene, der hun var så våt at hun ble forbløffet. Hun førte to fingre inn i seg selv og bøyde dem, sakte, mot seg selv, og pulsen utenpå og fingrene inni møttes et sted på midten.
«Der», hvisket hun. «Nei. Der.»
Det var den mest oppriktige samtalen om sex hun hadde hatt på flere år, og hun førte den med seg selv.
Til slutt tok hun tilbake kontrollen. Slo av autopiloten, trykket seg opp ett trinn av gangen og telte dem i hodet, slik man teller trappetrinn i mørket. Sju. Åtte. Beina hennes skalv. Ni.
Den andre orgasmen var ikke som den første. Den første hadde vært en overraskelse; denne var en beslutning. Den rullet inn sakte og ble værende, ebbet ut og kom tilbake og ebbet ut igjen, og hun lot den holde på, lot hoftene bevege seg mot leketøyet og mot hånda, lot lyden komme ut av henne uten å dempe den. Da den endelig slapp taket, lå hun på ryggen igjen, blank av svette, med håret klistret til pannen og et smil hun ikke klarte å få bort.
Stearinlyset hadde brent halvveis ned. Regnet holdt på som før, sta og fullstendig uinteressert i hva som nettopp hadde skjedd.
Ved midnatt sto hun på badet i morgenkåpen og skylte leketøyet under springen. Den tålte å senkes ned i vann, det hadde stått i guiden, og glidet slapp under den lunkne strålen uten at hun trengte å gni. Hun tørket den med et rent håndkle, bar den inn på soverommet og satte den på lading igjen. Den lille lampen begynte å blinke, rolig og jevnt.
Så ble hun sulten. Ikke litt sulten, men den typen sult som kjennes i hele kroppen, som etter en lang svømmetur. Hun ristet to brødskiver og smurte på altfor mye smør og litt honning, og spiste dem stående ved kjøkkenbenken ved siden av den tomme esken. Fikenen så på henne fra vinduet. Hun kunne ha sverget på at den så mindre sur ut enn i morges.
Telefonen lå på benken. Hun nølte et sekund og skrev så:
«Fjorten trinn. Jeg kom til ni.»
Svaret kom innen et minutt, selv om klokka var tolv og Hanne hadde morgenvakt.
«JEG VISSTE DET.» Så tre små flammer. Så: «Neste gang hele veien.»
Marte smilte og skrev: «Neste gang har jeg ikke dårlig tid.»
Hun la telefonen med skjermen ned, gikk bort til vinduet og åpnet det på gløtt. Lufta som strømmet inn, var kald og luktet våt asfalt og løv og noe grønt hun ikke klarte å plassere. Nede i gata syklet noen forbi med en søppelsekk over hodet som regnbeskyttelse. Lenger borte lyste vinduer i andre hus, andre kjøkken, andre mennesker som kanskje også var våkne uten at noen andre visste om det.
Hun tenkte på Thomas, og det gjorde ikke vondt. Hun tenkte at hun i ni år hadde ventet på at noen andre skulle finne fram til henne, som om lysten hennes var en adresse bare han hadde nøkkelen til. Og så hadde det bare trengtes en regnfull tirsdag, en vinrød ting i en diskret eske og motet til å være nysgjerrig på seg selv.
Det var ikke leketøyet, tenkte hun. Eller, det var ikke bare leketøyet. Det var at hun hadde spurt seg selv hva hun ville, og så faktisk lyttet til svaret.
Hun lukket vinduet, blåste ut stearinlyset og krøp under dyna. I mørket blinket ladelampen på nattbordet, liten og sta, som et fyrlys et sted langt ute. Hun sovnet før hun rakk å tenke på morgendagen, og for første gang på veldig lenge hadde hun ingen liste i det hele tatt.
Novelle · Solo
I tjue år har Kristian tatt seg av alt og alle unntatt seg selv. Så flytter han inn i en toroms med nakne vegger – og finner en pakke han ikke helt vet hva han skal gjøre med.
Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
