Novelle · Solo
I tjue år har Kristian tatt seg av alt og alle unntatt seg selv. Så flytter han inn i en toroms med nakne vegger – og finner en pakke han ikke helt vet hva han skal gjøre med.
Den siste flytteesken var merket KJØKKEN – DIVERSE, og ingen av dem husket hva diverse betydde.
Hilde satte den ned på gulvet i gangen og blåste en hårlokk vekk fra ansiktet. Hun var tre år eldre enn Kristian og hadde båret like mange esker som ham, noe hun hadde påpekt på hver eneste trappeavsats opp til tredje etasje. Nå sto hun med hendene i siden og så seg rundt: en toroms med nyslipt tregulv, en balkong mot bakgården, ingen gardiner, en madrass som fortsatt lå i plasten.
– Det er fint, sa hun. Det er faktisk fint, Kristian.
– Det er tomt.
– Det er ikke det samme.
Han var førtito og hadde vært skilt i åtte måneder. Ekteskapet hadde ikke endt med noen krangel, men med en slags gjensidig tretthet, som når to personer bærer den samme sofaen og begge plutselig innser at ingen av dem vet hvor den skal. Han jobbet som driftsingeniør ved et vannverk, en mann som visste nøyaktig hvilke ventiler som skulle skrus når noe gikk galt, og i fjorten år hadde han drevet en husholdning på samme måte: regninger, dekkskift, bursdager, tette avløp. Et sted på veien hadde han sluttet å spørre seg selv hva han selv ville ha til middag.
Hilde gravde i tøyveska si og tok fram en pakke pakket inn i grått papir med et altfor stort rødt bånd.
– Innflyttingsgave, sa hun. Du åpner den når jeg har gått. Og jeg vil aldri, noensinne høre et ord om den.
– Hva er det?
– En spøk. Hun trakk på seg jakka. Mest en spøk.
Hun klemte ham i døra, lenge, på den måten bare storesøstre gjør – litt for hardt og med et klapp på ryggen til slutt, som for å si at nå holder det. Så var hun borte, og han hørte skrittene hennes forsvinne ned trappene og porten slå igjen.
Han satte seg på en flytteeske og dro i båndet.
Inni lå noe som så ut som en stor lommelykt i gullfarget plast, og et brettet kort. Han leste kortet først.
Du har tatt deg av alle andre i tjue år. Le nå. Så kan du tenke på hva jeg mener. /H
Han snudde på lommelykten, leste teksten på emballasjen og begynte å le så høyt at det ga ekko mellom de nakne veggene. En Fleshlight. Stamina Training Unit. Han lo til han måtte tørke øynene, og så satt han stille en stund med den i fanget og kjente seg merkelig rørt, noe som var det mest absurde av alt.
Han la den tilbake i esken og satte esken øverst i garderobeskapet, bak vinterjakka.
De neste ukene levde han som en mann på hotell. Han spiste stående ved kjøkkenbenken. Han dusjet på fire minutter. Han sov på madrassen, som til slutt fikk komme ut av plasten, og han sovnet med telefonen på brystet og våknet av at den gled ned på gulvet.
Det var en tirsdag i oktober, med regn som hadde holdt på siden lunsj, at han tok seg selv i å onanere i dusjen og tenke på en reservedel som måtte bestilles til jobben. Han skrudde av vannet midt i. Ble stående og dryppe.
Slik hadde det vært lenge, innså han. Ikke bare alene – også i ekteskapet, de siste årene. Sex hadde blitt noe man rakk. En ting man krysset av før man sovnet, raskt og effektivt, som å ta oppvasken. Han kunne ikke huske sist han hadde gjort noe sakte fordi det føltes godt, og ikke fordi det var en oppgave.
Han husket begynnelsen, da han og Heidi var nye for hverandre og kunne ligge en hel søndag med gardinene trukket for, spise frokost på senga klokka tre om ettermiddagen og sovne igjen. En gang hadde det forsvunnet, uten at noen av dem merket når. Det hadde kommet jobb og lån og et hus med et tak som måtte legges om, og kjærligheten hadde krympet til noe man gjorde i margen, mellom siste e-post og vekkerklokka. Han ga ikke henne skylden. Han hadde vært med på å krympe den.
Det rare var at han hadde trodd at det var sånn det ble. At lyst var noe for yngre folk, eller for folk med mer tid, og at en mann på hans alder skulle være takknemlig for det som fantes og ikke be om mer. Men der han sto i den kalde dusjen, med såpen fortsatt i håret, kjente han for første gang på lenge noe som lignet sinne. Ikke mot Heidi. Mot seg selv, fordi han så lenge hadde nøyd seg med å bli ferdig.
Han tørket seg, trakk på seg en joggebukse og gikk og åpnet garderobeskapet.
Gullhylsteret var tyngre enn det så ut. To skrulokk, ett i hver ende. Han leste arket som lå i emballasjen to ganger, slik han leste alle bruksanvisninger, med det samme alvoret som han hadde lest manualen til en ny pumpe med. Den skulle bare brukes med vannbasert glidemiddel. Innsatsen skulle skylles i lunkent vann etterpå og få tørke ordentlig. Det bakre lokket styrte suget – helt skrudd til ble det tett, litt løsnet ble det mykere.
Og så navnet. Stamina. Utholdenhet. Han hadde alltid syntes at det ordet handlet om å holde ut, bite tennene sammen. Nå, der han sto i den stille leiligheten med regnet mot ruta, lurte han på om det kunne bety noe annet. Å bli værende. Å ikke ha hastverk med å komme seg videre.
Han bestemte seg for å gjøre det ordentlig. Hvis han først skulle gjøre det.
Han redde opp senga med rene laken – han hadde faktisk kjøpt en seng til slutt, med en hodegavl i eik som han ikke trengte, men likte. Han tente lampen i hjørnet og slukket taklampen. Han fant fram et håndkle og flasken med vannbasert glidemiddel som han hadde kjøpt på nettet og så skammet seg litt over da pakken kom. Telefonen la han i gangen, med skjermen ned. Det føltes latterlig og høytidelig på samme tid, som å dekke på til en gjest som aldri kommer.
Så dusjet han igjen, og denne gangen tok han seg tid. Han lot det varme vannet renne over nakken til skuldrene sank. Han såpet seg inn sakte og la merke til ting han ikke hadde tenkt på på lenge: at huden på innsiden av armen var mykere enn han trodde, at det kilte når han dro hånda over ribbeina, at han fortsatt likte lukten av sin egen såpe.
På soverommet var lufta kjølig mot den varme huden. Han la seg på ryggen oppå dyna og bare lå der en stund, naken, og lyttet til regnet og til sin egen pust. Han rørte ved seg selv uten noe mål. Brystet. Magen. Innsiden av lårene. Det tok en stund før kroppen skjønte at den ikke skulle skynde seg noe sted, og da den først gjorde det, kom lysten sakte, som varme fra en panelovn som nettopp er slått på.
Han skrudde av det fremre lokket. Innsatsen var lyserosa og myk og ga etter når han trykket med fingeren. Han helte glidemiddel i åpningen og på seg selv, og det var kaldt, og han lo litt av at han rykket til. Han varmet det i hånda en stund før han fortsatte.
Første gang han gled inn i den, mistet han pusten.
Det var trangt. Det var tett og mykt og fullt av små runde knotter som sluttet seg om ham hele veien, jevnt, uten opphold, og han lå helt stille og kjente det dunke i seg. Han hadde ventet seg noe mekanisk. Dette var ikke mekanisk. Det var nesten for mye, og den første impulsen hans var den gamle: fort, fort, få det gjort.
Det gjorde han ikke.
Han trakk seg ut, like sakte som han hadde gått inn, og kjente hver eneste knott slippe taket i ham, én etter én. Så inn igjen. Ut. Han fant en rytme som var så langsom at den knapt var en rytme, mer som pust. Lyden var myk og våt, og han likte den, likte at den var hans egen og ikke trengte å være noe annet.
Da han skrudde det bakre lokket helt til, ble det plutselig tettere. Hver gang han trakk seg tilbake, holdt innsatsen imot, sugde etter ham, og han stønnet høyt i den tomme leiligheten og hørte det sprette mot veggene og brydde seg ikke. Han løsnet lokket en halv omdreining igjen, og det myknet. Han lekte med det en stund – tett, mykt, tett – som med en knapp på en forsterker, til han fant noe midt imellom som fikk hoftene til å løfte seg av seg selv.
Han var nær etter noen minutter. Kroppen visste nøyaktig hva den ville, den hadde gjort dette tusen ganger, og han kjente spenningen samle seg nederst i ryggen.
Han stoppet.
Han ble liggende med innsatsen rundt seg, urørlig, og pustet. Hjertet slo hardt. Det var nesten plagsomt, og samtidig var det noe i ham som smilte. Han lot hånda hvile på magen. Telte åndedrettene. Lyttet til regnet, som hadde tatt seg opp, og til en nabo som trakk ned et sted i huset. Da det hadde lagt seg nok, begynte han på nytt. Langsommere enn før.
Han gjorde det tre ganger. Andre gang kom han så nær at han måtte bite seg i leppa, og tredje gang var det som om hele kroppen var blitt mer følsom, som om hver stopp hadde lagt et nytt lag med lyst oppå det forrige. Huden hans var fuktig. Han hadde sparket dyna til side. Han beveget seg med hele kroppen nå, hoftene møtte hånda, og han tenkte ikke på reservedeler eller regninger eller på noen andre i det hele tatt – bare på den varme tettheten og på at han hadde tid. All den tiden han ville.
Da han til slutt lot det skje, var det ikke slik han husket det. Det begynte langt borte og kom nærmere i bølger, og da det nådde ham, løftet det ryggen fra madrassen og trakk ut en lyd av ham som han ikke kjente igjen. Det varte lenger enn det pleide. Det gikk gjennom lårene og ut i fingertuppene, og etterpå lå han med åpen munn og stirret opp i taket og lo, lavt og forbauset, som en mann som har funnet penger i en gammel jakke.
Han ble liggende til svetten begynte å kjølne. Så gikk han ut på badet, tok innsatsen ut av hylsteret og skylte den i lunkent vann, snudde den fram og tilbake under strålen, ristet den tom og satte den på et rent håndkle på baderomshylla for å tørke. Han gjorde det grundig, slik han gjorde alt, men uten hast. Det var noe nesten ømt ved det.
Uka etter kjøpte han gardiner. Mørkegrønne, tunge, som han hadde stått og vurdert i en butikk i tjue minutter før han skjønte at det ikke fantes noe riktig svar, og at han fikk velge det han likte. Han hengte dem opp på søndagen og sto lenge og så på hvordan lyset falt gjennom dem.
Om kvelden lagde han mat. Ikke noe avansert – fisk i ovnen, poteter, en salat – men han dekket på bordet ved vinduet med tallerken og glass og en tent lykt, og han satte seg ned og spiste sakte, og ingen så ham gjøre det. Det var en merkelig slags frihet. Han tok seg selv i å tygge mens han så ut på regnet i kastanjetreet i bakgården, og han innså at han ikke hadde gjort det på veldig lenge. Bare spist. Uten samtidig å tenke på neste ting.
Det var som om noe var blitt vridd om inni ham, en ventil som hadde stått stengt så lenge at han hadde glemt at den fantes.
Senere, da oppvasken var unnagjort, tok han fram telefonen og åpnet en datingapp han hadde lastet ned for to måneder siden og aldri turt å bruke. Han leste spørsmålet øverst på den tomme profilen, «Hva gjør deg glad?», og satt lenge med tommelen over tastaturet.
Så skrev han: «Å ta meg god tid.»
Han leste det en gang til, smilte og lot det stå.
Han trengte ikke sende noe i kveld. Det hastet ikke.
Novelle · Solo
Ni år tok slutt uten at noen gjorde noe galt. Nå har Marte en leilighet som lukter maling, en fiken som protesterer og en pakke som venter på kjøkkenbenken mens regnet pisker mot ruta.
Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
