Novelle · Tog
To fremmede, en sovekupé for to og tolv timer gjennom et snødekt landskap. Hun har en fiolin som ikke får ligge i bagasjehylla, han har en stein i lomma – og ingen av dem har tenkt å sove.
Kupeen var bygget for to mennesker som allerede kjente hverandre. Det skjønte Silje i samme sekund som hun dro opp skyvedøra og så mannen på den nederste køya, med knærne nesten borti klappbordet og en grå stein i hånden.
– Unnskyld, sa han og reiste seg så brått at han slo hodet i den øverste køya. Au. Nei. Det sto to senger på billetten, men jeg trodde ikke at noen skulle ta den andre.
– Det gjorde jeg, sa hun. For fire uker siden. Den var billigst.
Han gned seg i hodebunnen og smilte på en måte som fikk ham til å se yngre ut enn han var, noe hun gjettet lå et sted rundt trettifem. Skjeggstubb, en ullgenser med lappede albuer, hender som så ut til å ha båret ting ute i kulda. På gulvet sto en ryggsekk med en geologhammer spent fast på siden.
– Kristoffer, sa han.
– Silje. Og dette er Viola.
Hun løftet fiolinkassen så han fikk se den. Den var svart, slitesterk og klistret full av etiketter fra konserthus hun for lengst hadde sluttet å telle.
– Hun heter Viola selv om hun er en fiolin?
– Jeg var nitten da jeg døpte henne. Det føltes smart den gangen. Hun ligger ikke i bagasjehylla, hun ligger ikke på gulvet, og hvis toget sporer av, redder du henne før meg.
– Oppfattet, sa han alvorlig. Fiolinen først.
Toget rykket til og begynte å rulle. Byens lys gled forbi i vinduet, gatelykter, en bensinstasjon, et parkeringshus med alle etasjene opplyst, og så tynnet det ut til det bare var snø og gran og en og annen gård med et gult vindu langt borte. Snøen falt ikke, den bare lå, blå i skumringen, tung på greinene.
Hun la Viola innerst på den øverste køya, på sin egen pute, og satte seg rett overfor ham på den nedfellbare krakken. Han skrudde av lokket på en termos. Det luktet ingefær og honning.
– Vil du ha? Jeg har bare én kopp, men den er ren.
– Jeg har sjokolade. Mørk, med havsalt. Det blir en byttehandel.
De delte koppen. Hun brakk sjokoladen i biter på klappbordet, og han så på venstrehånden hennes mens hun gjorde det.
– Du har harde fingertupper, sa han.
– Tjuesju år med stålstrenger. Jeg begynte da jeg var sju. Vil du kjenne?
Hun holdt hånden fram over bordet, med håndflaten opp, og han tok den slik man tar imot noe skjørt. Han strøk tommelen over tuppen av pekefingeren hennes, langfingeren, ringfingeren. Det var en uvanlig måte å bli berørt på. Ingen pleide å interessere seg for trælene hennes.
– Som kvarts, sa han. Slipt kvarts.
– Det er det fineste noen har sagt om hendene mine, og det var en sammenligning med en stein.
– Det var et kompliment. Kvarts er det hardeste vanlige mineralet i berggrunnen. Det overlever når alt annet forvitrer.
Han slapp ikke hånden hennes med en gang, og hun trakk den ikke til seg.
Han fortalte at han skulle nordover og bore prøvekjerner der en ny vei skulle legges gjennom et myrområde. At berget under dem var nesten to milliarder år gammelt. At landet fortsatt hevet seg etter istiden, noen millimeter hvert år, som en madrass når noen nettopp har stått opp av senga.
– Så vi kjører oppover hele natten, sa hun.
– Litt grann. Hvis man måler nøye.
Hun fortalte at hun skulle vikariere som annenfiolinist i et kammerorkester, at konserten var i morgen kveld, at hun hadde prøve klokka elleve og at hun egentlig burde sove. Han spurte hva de skulle spille, og da hun sa Schubert, nynnet han et par takter av feil stykke, med stor overbevisning, og hun lo så høyt at noen i kupeen ved siden av banket i veggen.
Konduktøren kom forbi og sjekket billettene deres. Han så på dem, på termosen og sjokoladepapiret og på hånden hennes som lå ved siden av Kristoffers hånd på bordet, og sa god natt med et ansikt som ikke røpet noe som helst.
De pusset tennene etter tur ved den lille vasken i hjørnet. Hun skiftet til en stor singlet og joggebukse mens han sto med ansiktet mot vinduet og snakket om de ulike snøtypene, uavbrutt, for å vise at han ikke så. Så klatret hun opp til Viola, og han slukket.
Mørket i en sovekupé er aldri helt mørkt. Det var en sprekk under rullegardinen der snølyset trengte inn, blåhvitt og kaldt, og hver gang de passerte en planovergang, sveipet et rødt blink over taket. Toget gynget i en rytme som burde ha vært søvndyssende. Hun lå på ryggen og lyttet til hjulene mot skinneskjøtene og til ham der nede, som heller ikke sov. Hun hørte det på pusten.
– Kristoffer?
– Mm.
– Sover du?
– Nei. Jeg teller skinneskjøter. Jeg er oppe i fire tusen.
Hun lå stille en stund. Hun hadde stått på scener foran to tusen mennesker uten at hjertet slo slik som nå.
– Jeg vil si en ting, sa hun. Og du kan si nei. Sier du nei, snakker vi om stein igjen, og det er helt greit, jeg mener det.
– Si det.
– Jeg har tenkt på hånden din siden du slapp min. Jeg har lyst til å kysse deg. Og kanskje mer enn det. Men jeg vil at vi bestemmer hvor mye før vi begynner, for ellers kommer jeg til å ligge her etterpå og lure på om du bare var høflig.
Det ble stille der nede. Så hørte hun ham sette seg opp.
– Jeg er ikke spesielt høflig, sa han. Kom ned. Hvis du vil.
Hun klatret ned den lille stigen, barbeint, og satte seg på kanten av køya hans. Han hadde trukket opp dyna og gjort plass. I snølyset så hun ansiktet hans i grått og blått, alvorlig nå.
– Så, sa han. Hvor mye?
– Kyss. Hender. Alt som ikke er ... hele veien. Ikke i natt, på et tog, med en jeg møtte for fire timer siden.
– Det høres bra ut. Jeg har ikke noe med meg heller, og det er ikke noe jeg vil improvisere. Og hvis du vil stoppe, uansett når, så sier du det, og så stopper vi.
– Det samme andre veien.
– Og hvis naboen banker i veggen igjen?
– Da er vi to fremmede som diskuterer landheving.
Han lo lydløst, og så kysset han henne, og det var slett ikke en fremmeds kyss. Den var langsom og varm og smakte svakt av ingefær og tannkrem. Hånden hans fant nakken hennes. Hennes fant brystet hans under t-skjorta, hjerteslagene, varmen fra en som hadde ligget under en dyne i en time. Hun trakk opp beina og krøp under dyna sammen med ham, og køya var for smal for to, så de måtte ligge tett, ryggen hennes mot den kalde veggen og kneet hans mellom hennes.
– Du er kald, hvisket han mot halsen hennes.
– Veggen er kald. Jeg er ikke kald.
Han kysset henne langs kragebeinet, over kanten av singleten, langsomt, og spurte med øynene før han dro den opp. Hun nikket og løftet armene. Lufta i kupeen var kjølig mot huden, og munnen hans var varm, og kontrasten fikk henne til å trekke pusten inn gjennom nesen. Han ble værende der lenge, ved brystene, som om han hadde all verdens tid, og det hadde han, toget skulle rulle til sju i morgen.
Da hånden hans gled ned over magen og stanset ved linningen på buksa hennes, la hun hånden sin over hans.
– Vent, sa hun.
Han stoppet med en gang.
– Nei, ikke sånn, sa hun. Bare fortsett. Jeg ville bare ... Jeg har en ting i toalettveska. Hvis du ikke synes det er rart.
– Hva slags ting?
– Den er omtrent like stor som steinen din.
Han lå stille et sekund. Hun kjente at han smilte mot skulderen hennes.
– Nå er jeg veldig nysgjerrig på toalettveska di.
Hun strakte seg opp mot hylla over vinduet, famlet blant tannbørste og hårstrikker og fant den: en liten We-Vibe Tango X, knapt lengre enn lillefingeren hennes, og en liten flaske glidemiddel ved siden av. Hun trykket på plussknappen. Ingenting skjedde.
– Nei, sa hun. Nei, nei.
– Er den død?
– Den er låst. Reiselås. Jeg låste den selv i morges, så den ikke skulle våkne til liv i veska midt i vogna. Vent.
Hun holdt inne begge knappene og telte stille til to, med den konsentrasjonen hun ellers sparte til vanskelige passasjer, og da hun så trykket på pluss, våknet den i hånden hennes, en myk, iherdig summing mot håndflaten. Kristoffer lo inn i puta.
– Du tenker på alt, sa han. Det liker jeg.
Hun la den i hånden hans og førte tommelen hans over knappene i mørket.
– Pluss. Minus. Den i midten bytter mønster. Det er ingen skjerm, så man må telle.
– Jeg er geolog. Jeg teller lag hele dagen.
Han holdt den slik hun hadde vist, mellom tommelen og pekefingeren med den skrå tuppen utover, og veide den i hånden. Hun ga ham flaska også. Han helte litt i håndflaten og varmet det mellom fingrene før han rørte ved henne, og den lille omtanken, at han tenkte på at det ville være kaldt, gjorde noe med henne som hun ikke hadde ventet.
Han rørte ved henne med fingrene først. Uten hastverk, uten å ta noe for gitt. Hun dro ned buksa selv og sparket den av under dyna, og hånden hans var glatt og varm, og hun hørte seg selv puste i takt med hjulene. Så lot han Tango X ta over der fingrene hans hadde vært, på laveste trinn, rett ovenfor, og hun grep tak i t-skjorta hans.
– Sånn? hvisket han.
– Litt høyere opp. Nei, der. Der.
– Flere trinn?
– To til.
Han telte stille med leppene mot øret hennes, én, to, og vibrasjonen ble dypere, ble noe hun kjente i hele bekkenet, i lårene, helt ut i de harde fingertuppene. Toget krenget i en sving og presset dem mot veggen, og hun lo og klynket på samme tid. Han holdt seg der hun ville, lydhør, justerte vinkelen med små bevegelser i fingrene som om han spilte et instrument han nettopp hadde lært, men allerede forsto.
Det tok tid. Hun lot det ta tid. Hun kysset ham, mistet kysset, fant det igjen. Hun tok den andre hånden hans og la den på brystet sitt, og han forsto. Varmen bygde seg opp langsomt, som et crescendo skrevet ut over mange takter, og da hun var nær, hvisket hun:
– Hold inne pluss.
Han gjorde det, og den gikk rett opp til det høyeste, og hun presset ansiktet mot skulderen hans for ikke å lage lyd, og kom, lenge, i bølger som ikke ville ta slutt, med armen hans hardt rundt seg og togets rytme under seg. Han skrudde den av i samme sekund som hun rykket til og trakk seg unna, som om han hadde lest det i henne før hun selv visste det.
De lå stille. Hjertet hennes slo i halsen. Utenfor passerte en planovergang, og det røde blinket sveipet over taket, én, to, tre ganger.
– Si noe, sa han til slutt.
– Du telte riktig.
Han lo, stille og glad, og hun kjente hvor hard han var mot hofta hennes gjennom stoffet. Hun la hånden der, lett, og spurte:
– Din tur? Hvis du vil.
– Jeg vil. Veldig gjerne.
Hun hjalp ham av med boksershortsen under dyna, noe som var et prosjekt på en så smal køye og krevde en albue i ribbeina hans og en unnskyldning og mer latter. Så tok hun ham i hånden, med glidemiddel i håndflaten, langsomt, og han pustet ut som om han hadde holdt pusten siden middag. Hun lot den lille vibratoren summe på laveste trinn mot undersiden, der han var mest følsom, og hånden hans grep etter håndleddet hennes, ikke for å stoppe henne, men for å holde i noe.
– Ok? spurte hun.
– Mer enn ok. Fortsett akkurat sånn.
Toget saktet ned. Bremsene hvinte, og plutselig sto de stille ved en perrong, og det gule lyset fra en lykt falt inn gjennom sprekken under rullegardinen. Noen gikk forbi utenfor med en koffert som hoppet over snøen. Stemmer. En dør som ble slengt igjen. De lå urørlige, hun med hånden rundt ham og han med ansiktet i håret hennes, og fniste så køya ristet.
– Landheving, hvisket hun. Vi diskuterer landheving.
Da toget rullet igjen, tok hun opp rytmen, og hun kjente hvordan han spente seg under hånden hennes, hvordan hoftene løftet seg mot henne, hvordan han sa navnet hennes med en stemme som var helt naken. Hun holdt på til han var ferdig, og en stund til, mykere, til han selv la hånden over hennes og sa stopp med et smil hun kunne høre.
Etterpå skrudde hun av den lille vibratoren og la den på det sammenbrettede skjerfet hans på hylla i stedet for på klappbordet, så den ikke skulle skramle mot laminatet hvis den tilfeldigvis slo seg på. Han tørket av dem begge med et håndkle fra vasken. Så ble de liggende i den smale senga, hud mot hud, og han trakk dyna over skulderen hennes.
– Viola får sove alene i natt, sa han.
– Hun klarer seg. Hun har vært gjennom verre.
Hun våknet av at lyset hadde skiftet farge. Han hadde dratt opp rullegardinen en desimeter, og utenfor lå et frosset vann, hvitt og flatt, og bak det en ås der sola akkurat holdt på å bryte gjennom granskogen. Himmelen var rosa og gull. Hun lå med kinnet mot brystet hans og kjente ham puste.
– Vi er nesten framme, sa han. Førti minutter.
– Hvor mange millimeter har vi kjørt oppover?
– Ikke én eneste som kan måles. Men det føles sånn.
Hun klatret ut av senga, dro singleten over hodet og skylte Tango X under kranen ved vasken med litt av såpen fra toalettveska hans, tørket den nøye med et rent håndkle og holdt så inne begge knappene til den pulserte to ganger i hånden. Han så på henne fra køya med håret til alle kanter.
– Du låser den igjen.
– Man vet aldri hvem man deler kupé med.
Hun la den i toalettveska sammen med den lille flaska, og da hun snudde seg, holdt han fram noe i hånden. Steinen. Grå og hvit og stripete, stor som et hønseegg, slitt av noe som hadde skjedd for lenge siden til at noen kunne huske det.
– Gneis, sa han. Den var her før det fantes noe her. Jeg tenkte at den kunne få ligge i fiolinkassen. Hvis Viola ikke har noe imot det.
Hun veide den i hånden. Den var varm, for han hadde holdt den en stund.
Hun åpnet veska si, tok fram programmet for kveldens konsert og en billett som orkesteret hadde gitt henne til en venn hun ikke hadde noen å invitere. Andre rad, ytterst på venstre side. Hun skrev nummeret sitt på baksiden og la den i hånden hans, der steinen nettopp hadde ligget.
– Derfra ser man venstrehånden, sa hun. Fingertuppene.
– Kvartsen.
– Kvartsen.
Toget bremset inn mot en perrong full av snø og folk i tykke jakker. Hun løftet Viola ned fra den øverste køya, og da hun gikk ut i korridoren, snudde hun seg i døra. Han satt fortsatt på køya med billetten i hånden og så på henne som om han allerede telte timene.
Novelle · Par
Silje og Espen har vært sammen i fjorten år og har fortsatt lettere for å le i senga enn nesten noen de kjenner. I kveld skal de åpne pakken de kjøpte sammen for tre uker siden.
Novelle · Par
Ida og Magnus har vært sammen i ni år og vet nesten alt om hverandre. Nesten. En middag i en fremmed by, en liten magnet under kjolen og et ord som betyr stopp.
Novelle · Solo
Ni år tok slutt uten at noen gjorde noe galt. Nå har Marte en leilighet som lukter maling, en fiken som protesterer og en pakke som venter på kjøkkenbenken mens regnet pisker mot ruta.
